A. Vivaldi, Philip Glass, J.S. Bach, Arvo Pärt, M. Corrette, Julien-François Zbinden, G.F. Handel: Le Phénix – Solo kontrabass i barokk og samtidsmusikk

LE PHÉNIX – solo kontrabass i barokk og moderne tid

Forandring bærer med seg det som allerede har gått, men også det som en dag vil bli... Opprinnelsen til programmet «Le Phénix» er mer enn den spennende sammenstillingen av tradisjon og modernitet. Fokuset her er på en verden av foranderlig lyd, som lar de innspilte stykkene flyte inn i hverandre eller brått avbrytes. Virtuos mobilitet, statisk skjørhet og mørk makt er i direkte sammenheng her. Jordethet og sårbarhet, det brede spekteret av lyder og tonehøyder og allsidigheten til kontrabassen, inkludert måten den spilles på, fikk en gang min indre streng til å vibrere. Den dag i dag fortsetter dette instrumentet å gi meg ny inspirasjon i søket etter et livlig repertoar som fullt ut omfatter kontrabassen. Min egen kunstneriske åpenhet og nysgjerrighet veileder meg på denne veien. Alle verkene på denne CDen støtter min egen spilleglede og utstråler, delvis på grunn av konteksten de ble til i, en åpenhet for nye ting.

Transkribering av verk er dagens orden for kontrabassisten; repertoaret vårt er begrenset og finner kun sin egen klangform i moderne tid. Samspillet mellom kontrabass og cembalo på denne CDen husker og hedrer "fiolens store tidsalder". Kombinasjonen som konseptprogram i vekselspenningen «gammelt og nytt» gjør de syv enkeltstykkene til et spennende helhetsverk: Vivaldi med glass med Bach med Pärt med Corrette med Zbinden med Handel.

Die Sonate nr. 5 av Antonio Vivaldi imponerer med balansen mellom de fire satsene og skjønnheten i temaene. Solosonatene ble fremført som divertimenti ved hoffet; spille- og lyttegleden som følger med Sonaten Nei 5 kan høres og føles, bringer denne ideen til live. Det var først under venetianerens levetid at celloen ble et soloinstrument. Inntil da ble den intime lyden av fiolen ansett som mye mer populær blant den "tonegivende" adelen - klassen som dyrket kammermusikk. Å spille fiolininstrumenter – celloen kommer fra denne familien – ble overhodet ikke vurdert i denne klassen. Måtte cellistene tilgi meg for å bukke under for den cantabile skjønnheten og "swingen" i denne sonaten og spille stykket i samme tonehøyde på kontrabassen.

fasader av Philip Glass Jeg ser det som et skyggeverk til Vivaldis sonate, som er full av liv. Stykket er en filmmusikk fra 1981 for Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi (på Hopi-indianernes språk betyr dette "ubalansert liv"). Uten skuespillere eller dialog beskriver denne filmen kollisjonen mellom to kulturer. Musikken akkompagnerer de apokalyptiske bildene av et tomt New York – et symbol på bylivets kulde og uforenlighet og dets tekniske hjelpemidler med livet i naturen. Foren deg i transkripsjonen min fasader både alle instrumentene som er involvert i denne innspillingen - fire kontrabasser, cembalo og piano - samt farge- og bevegelsesspekteret til denne CDen. Varmen fra de medfølgende kontrabassene og pianoet i motsetning til den bitre kulden fra to solo kontrabasser unisont og cembalo gjør dype avgrunner merkbare.

Taptheten av fasader høres fortsatt ut i den første setningen Andre gambasonate BWV 1028 av Johann Sebastian Bach etter. Musikologer lurer på om denne sonaten opprinnelig ble skrevet for et annet instrument. Akkurat som Bachs gambasonate 1 og 3 opprinnelig ble komponert for to fløyter og continuo – er den første sonaten bevist og den tredje sannsynligvis. Gambasonatene er blant komponistens mest kjente kammermusikkverk i dag og spilles av fløytister, cellister, bratsjister og kontrabassister. Alle sonater er satt veldig kontrapunktisk, begge hendene på cembalo og gamba, eller her kontrabassen, har like rettigheter. Det som er spesielt slående med den andre sonaten er konsertens fjerde sats, som også har moderne elementer takket være de virtuose kadensene til begge soloinstrumentene.

Under denne siste satsen gleder jeg meg allerede til konserter Arvo Pärts speil i speilet, der Bachs fremdrift og livlighet fortsatt gir gjenklang som et ekko. I dette stykket er alt og ingenting mulig; utøveren har som oppgave i stor grad å holde en personlig tilbakeholdenhet. Hver lytter får den plassen de gir seg selv. Til Michael Endes historiesamling med samme navn The Mirror in the Mirror: A Labyrinth husker, det er ingen unnslippe fra Pärts lydlabyrint. Etter hvert som individet beveger seg lenger og lenger bort, synker han alltid tilbake til utgangspunktet, den sentrale tonen a tilbake. Arvo Pärt har for lengst oversatt noen av sine stykker for en lang rekke instrumenter, vel vitende om at dette handler om mer enn bare instrumentalspill – om en spirituell essens som også appellerer til lytteren i underbevisstheten.

Konserten formidler det oppstemte her og nå Le Phenix av Michel Corrette, som denne CDen har sin tittel til. Du kan umiddelbart se swing og danselig letthet i partituret. Undertittelen i Correttes partitur er: «Konsert for fire bassinstrumenter» – for meg en personlig invitasjon til å fremføre dette stykket, som vanligvis spilles av cellister eller fagottister, med fire kontrabasser. Kontrabassen kan utfolde sitt fantastiske spekter av lyd og tonehøyde både som soloinstrument i førstestemmen og som continuo- og orkesterinstrument i den andre til fjerde kontrabassstemmen.

Die Homage til J. S. Bach av Julien-François Zbinden – et sonisk «originalverk» for kontrabass – avbryter denne nytelsen på en avgjørende måte. Den sveitsiske komponistens soloverk ble bestilt for ARD-musikkkonkurransen (München). Det er et verk som virkelig forstår kontrabassen og har mye tillit til den. Her forenes den stigende elementkraften i begynnelsen og barokk-jazzens andre del med instrumentets skjøre skjørhet i siste del av verket. «Swingen» som ligger i dette stykket og dets overbevisende uttrykksevne forsterkes ytterligere av den kontinuerlige tilstedeværelsen av tonene b–a–c–h.

Det er den nesten verbale kraften og det samtidige antydningen av sårbarhet på slutten av Zbindens hyllest som Triosonate HWV 393 av georg Friedrich Handel får det til å virke så tilgivende. Opprinnelig komponert for to fioliner, er spilleteknikken skreddersydd for kontrabassen. I dag fremføres verket vanligvis med obo og fiolin. Når to instrumenter er like, er lyden så sammenvevd at det nesten er umulig å skille dem. For den teamorienterte kontrabassisten er denne tonale fusjonen en nytelse.

Christine Hoock