Elliott Sharp: Tectonics – ERRATA

Elliott Sharp: Tectonics – ERRATA

Som barn var jeg fascinert av alt futuristisk og elektronisk. Mitt Tectonics-prosjekt kan ha sine røtter her. Jeg leste science fiction-bøker fra jeg var ung og planla å bli vitenskapsmann. Alle som vokste opp i USA på XNUMX-tallet ble konstant og skruppelløst bombardert av propaganda om «vitenskapelig fremgang». Faren min designet mikrofoner og høyttalere, så jeg så dem hver dag.

Musikk var også alltid til stede: klassiske pianotimer – jeg døde nesten av dem – og senere klassisk klarinett. Deretter forsterket jeg klarinetten min med selvlaget fuzzbox-forvrengning, og med dette utstyret spilte jeg Jeff Beck-soloer på mine første bandopptredener.

I 1968, da jeg var sytten, kom jeg til Carnegie-Mellon University Pittsburgh med et stipend fra National Science Foundation for å jobbe med å bytte systemer for et prosjekt kalt Spelltalk (som innebar å ta opp lydkurvene til fonemer på film; en opto-elektronisk enhet leste « dem og oversatte dem til talelignende lyder).

Jeg tilbrakte mye av tiden min i verkstedet, gjorde eksperimenter på et syvspors Ampex-bånd og bygde fuzzbokser og ringmodulatorer til den elektriske gitaren jeg nettopp hadde kjøpt. Hver kveld, mellom midnatt og 4, jobbet jeg som DJ for høyskolens radiostasjon, WRCT. Takket være det velfylte biblioteket jeg fant der, var jeg i stand til å utvide min musikalske horisont utover Jimi Hendrix og countryblues til Xenakis, Gamelan, Stockhausen, India, John Coltrane, Ba Benjelle Pygmies, Ornette Coleman, Ligeti, Korea, Harry Partch , Albert Ayler og mye, mye mer.

Da Vietnamkrigen raste og en stor del av vitenskapelig forskning drev inn i forsvarsdepartementets innflytelsessfære, visste jeg: mitt kall ville være musikk. Mens jeg studerte antropologi ved Cornell University, lyttet jeg til Robert Moogs forelesninger om syntetisk lydgenerering og spilte i ulike psykedeliske band og free jazz-formasjoner.

Ved Bard College og på forskerskolen ved University of Buffalo jobbet jeg med EML- og Moog-synthesizere og programmeringsspråket Music IV. Jeg begynte å utvikle prosjekter som kombinerte analoge sequencere og syntetiske trommer. Jeg blandet også improvisasjoner på gitarer og klarinetter/saksofoner: her kunne jeg bruke spesielle spilleteknikker og så viderebehandle lyden med modulatorer, filtre og ekkoeffekter.

Gjennom disse eksperimentene kom jeg også til å bygge nye instrumenter: plater, pantarer og fiolinoider, gitarer uten bånd med dobbelthals og åttestrengs bassgitarer med utvidet rekkevidde. På det konseptuelle området har jeg brukt kaosteori og fraktalgeometri for min musikk, algoritmiske eksperimenter, akustiske fenomener – alt under rubrikken «ir/rasjonell musikk».

Da jeg ankom New York City i 1979, begynte jeg å fordype meg i trendy arenaer som Mudd Club, Tier 3 og Danceteria. Jeg levde i grunnen med det ene øret i en avantgardistisk formalistisk verden og det andre i en merkelig blanding av punkrock uten bølger og det jeg hørte på natteklubber. I 1986, da det var lett å få tak i en Atari ST-datamaskin og M-programvare, kom jeg med Virtual Stance-prosjektet mitt. Jeg ville lage lyse, harde lydlandskap, med polyrytmiske synthesizer-grooves som minner mye om techno.

Under Virtual Stance-opptredener kombinerte jeg live elektronisk prosessering av samples og sekvenser med MIDI-støttet prosessering av gitar-, saksofon- og klarinettspillet mitt. Dette er dokumentert på LP Virtual Stance (Ear-rational, 1988). Den andre delen av Virtual Stance ble kalt Looppool (Ear-rational, 1988); Hun beveger seg videre i retning av fremmedgjorte danserytmer, utenomjordiske atmosfærer og fri improvisasjon. I 1989 integrerte jeg Buchla Thunder i utstyrssystemet mitt, som lar meg massivt manipulere lyden i sanntid, bokstavelig talt med fingertuppene.

I 1994 fikk prosjektet et nytt navn: Tectonics. Og enda viktigere, jeg byttet til en Apple-datamaskin, som er mindre og kraftigere. Den første Tectonics-CDen ble gitt ut i 1994 på Atonal-etiketten. Rollins Bands bassist Melvin Gibbs og vokalistene Dorit Chrysler og KJ Grant presenterte seg med aggressive elektrorytmer og futuristisk, ekstremt rask dub-reggae.

Prosjektet fortsatte å utvikle seg, og en andre innspilling, Field & Stream (Atonal & Knitting Factory, 1996), inkorporerte jungelrytmer og teknikker, selv om kildematerialet jeg brukte var veldig langt fra typiske breakbeats. Under livekonsertene ble den åttestrengs bassgitaren brukt, samt diverse elektronisk tilpassede messinginstrumenter og en Powerbook med M og Cubase (senere LiSa og Max / MSP) programmene.

Den tredje Tectonics-CDen, Errata (først utgitt av Knitting Factory, 1998) graver dypt inn i kaos og glitchmusikk, forvrengte klangfarger og vanvittig vridde rytmer. Tectonics har så langt opptrådt i Berlin, Tokyo, Paris, Beijing, Brussel, Lyon, Zürich, Kyoto, Ljubljana, Bern, Wien og Manaus (i den brasilianske delstaten Amazonas).

Elliott Sharp
Oversettelse: Michael Herrschel