infotekst:
Babelstårnet Oratorium i 8 deler (1981/82) For å komponere i et tidskritisk emne »Ingenting sensuelt er sublimt, og desto mer markedet I. En virkelighet forstått på denne måten er allestedsnærværende i forhold til rom og tid. Hvis det virkelig er det, nås et metanivå av strømmen, hvis filosofiske og kunstneriske dimensjon, ifølge Hegel, generelt gjenspeiles i det intellektuelle innholdet i filosofisk og musikalsk tenkning og kunstnerisk virksomhet. Musikalsk tanke er i sin natur konseptuell. II. Å gi denne aktualiteten et metanivå betyr å behandle temaet med kunstneriske virkemidler på en generaliserende og samtidig autoritativ måte. En implisitt tvetydighet som oppstår fra forholdet mellom musikk og tekst er generaliserende, men allestedsnærværende i sin generelle natur og er derfor universelt bindende i større grad. Denne generelle gyldigheten ville mangle hvis alle uttrykksmåter ble tildelt og tildelt et klart formål. En slik attribusjon vil være nærmere en spesifikk politisk hendelse eller situasjon, men mer politisk demonstrasjon, mer agitasjon enn kunstnerisk uttrykk. Det krever at beskrivelsen av en bestemt øyeblikkssituasjon er veldig konkret og høyst bindende for øyeblikket. Men med den implisitte tvetydigheten og den tilhørende symboldannende generaliteten, blir spørsmålet mer påtrengende, mer konkret, mer aktuelt, berører oss alle og derfor mer forpliktende. Den midlertidige bindingen er derfor svært nær den generelle uforpliktende. Mangelen på lignelse og symbolsk karakter resulterer i tap av mening, og bredere, av innholdet i musikk og tekst, det uutsigelige og uutgrunnelige som faktisk er kunstnerisk. Den kunstneriske karakteren ville være i alvorlig fare. Derfor ligger agitprop og såkalt «engasjert musikk» på grensen til det kunstneriske. III. Theodor W. Adorno valgte et levende bilde, det av budskapet i en flaske, et budskap bevart i en liten, iøynefallende beholder. Hvilende på havbunnen venter den på å bli vasket opp et sted (strand) som flytegods og så finne mottakeren som forstår. Dette er ment å vise hvor lang veien fra opptak til forståelse, til å gripe et arbeidsemne, kan være. Det vil alltid være en minoritet som fanger opp disse signalene. For en musiker vil det bety mye å snakke med disse få, selv om det bare er én. Ønsket om å kunne gjøre dette med flertallet vil nok forbli en drøm. Å sende ut slikt flotsam og jetsam er en stor velsignelse for enhver artist. IV. Hva ønsker Babelstårnet? Man kan legge til at denne oppgaven vanligvis overlates til såkalte ekspertkommisjoner, dannet for disse formålene, og blir dermed henvist til byråkratiske nivåer og dermed satt på baksiden. På musikkfeltet er slike eksperter de vitenskapelige lærerne som skal formidle musikkfaget på en «didaktisk» og «læreplanmessig» måte gitt våre atroferte språkkunnskaper. Men oppnår de ikke akkurat det motsatte med sitt vitenskapelige sludder og sine tallrike nye kreasjoner av tomme ord? For å overvinne språkforvirringen og den resulterende målløsheten, administrerer de ny språkforvirring som en ny medisin! Det er en side av min forståelse av aktualiteten til temaet "Bygningen av Babelstårnet". Den andre er individets forvirring gjennom konstant overstimulering – også innlemmet i mitt arbeid – og dermed hans totale desorientering i et kaldt, materialistisk miljø. Forvirringen i form av desorientering vil øke ytterligere med de nye kabelmediene (1980), i dag med digitalisering, og vil fortsette deres destruktive, nåværende arbeid. Folk opplever i økende grad bare miljøet sitt gjennom media, slik ordet «medium» antyder. I skyggen av alt dette, og dette er den tredje siden av disse forvirringene og avvikene, planlegger spesialister, besatt av megalomani, storskala teknologiske prosjekter, som kjernekraftverk, atomvåpen, som vil slavebinde mennesker fordi de vil bli ute av stand til å mestre den teknologien og dens konsekvenser. Tårnet skal bygges, men det blir aldri ferdig... En kollektiv avvisning av de ansvarlige rundt om i verden til å tenke gjennom konsekvensene av slike handlinger, og videre for konsekvensene i seg selv, gjør temaet «Babelstårnet» aktuelt på tvers av alle sosiale systemer og ordener. Mens trusselen mot mennesker fra deres egen stormannsgalskap tidligere kun var regionalt begrenset til visse kulturelle grupper, er den i dag verdensomspennende og derfor eksistensiell for menneskeheten. Språkforvirring skaper spesiell egoisme, en tilsynelatende uoverkommelig hindring for å tvinge våre politikere til å håndtere kjernespørsmålene som dette temaet ontologisk reiser. V. Variasjonen av akkord- og musikalske språkinnretninger avledet fra serien øker mer og mer etter hvert som arbeidet skrider frem. I motsatt prosess avtar deres individuelle uttrykksevne gradvis til fordel for ferdige musikalske utsagn (komponert målløshet). På veien til sin prosessuelle ødeleggelse (musikalsk språklig atrofi) går komposisjonsmaterialet gjennom en industrialiseringsprosess. Variasjonen av uttrykksmidler er integrert i et episk konsept i betydningen å beskrive og belyse temaet fra en lang rekke perspektiver (implisitt tvetydighet). Mens en rekke forfattere skrev om slutten på seriemusikk av trend- og motegrunner, utelot de alltid spørsmålet om mening og innhold, hvis behandling ville ha avslørt diskusjoner som fasjonabel prat. Bruken av serielle arbeidsmetoder foregår i Babels tårn parallelt med en prosess med å dele opp teksten i stavelser og tildele dem semantisk og tvetydig, for å gjøre tvetydigheten i de ulike meningslagene som ligger underforstått i teksten ikke nødvendigvis fullt ut forståelig i lytteøyeblikket, men likevel kunne oppleves. Den komposisjonsmetoden som er mest adekvat for selektiv, brutt behandling av tekst, er den strengt serielle behandlingen av rytme, dynamikk og harmoni som ekvivalent med sterilisert målløshet. Det ettertrykkelige lytteinntrykket som formidles til lytteren har et dypere musikalsk ekspressivt innhold, som er kunstnerisk ment, men som upartisk lytting forbyr å verbalisere. Den elektroniske musikken i Babels tårn er nært knyttet til emnet, bruken er ikke urelatert, betydningen er ikke bare den lekende og underholdende bruken av et medium som er nytt for mange, slik man så ofte finner under abstrakte arbeidstitler som "Workshop 27" eller andre tilsynelatende vilkårlige titler. At valget av virkemidler følger en orden som ligger i musikken og teksten så vel som emnet, og dette kan være klart og musikalsk begrunnet, gjør det bindende og ikke vilkårlig. Innholdet i et musikkverk begrunner bruken og aktualitet i ettertid. De henter ikke sin begrunnelse fra seg selv, men fra konteksten de står i. Slik sett blir serietenkning og andre komposisjonsprosesser som i all hast er erklært døde stadig mer aktuelle igjen og igjen, selv om de ser ut til å ha mistet sin relevans som et musikalsk mål i seg selv. Babelstårnet Han ønsker på ingen måte å fremme kompositorisk innovasjon, på det tidspunktet han ble til, plasserte han bare av og til kompositoriske virkemidler i kontekster som var nye på den tiden. Teksten, fra Schillers idealistiske tenkning via Schopenhauer, Nietzsche og Wagner til Machiavellis voldsfilosofi, følger en forestilling om et åndelig Babelstårn. Den harde sammenligningen av så forskjellige sinn som Schiller og Nietzsche kan også forstås som et stykke sammensatt språklig forvirring. I motsetning til dette er det musikk som med sin tilsiktede diskrepans og jevne avstand fra teksten inviterer til egne tolkninger uavhengig av teksten. Helt sikkert vil klangen av individuelle musikalske språkspråk gi teksttolkninger i verket med passasjer av den historisk bestemte generelle forståeligheten beskrevet ovenfor, slik komponisten har tenkt. Men disse stedene er bare øyer i arbeidet. Teksten er noen ganger tonesatt, det vil si illustrert, og noen ganger behandlet med kommentarer, distansert fra musikken. Den konstante endringen av slike dramaturgiske innretninger gir dem den ønskede språkevnen; å fastholde seg til en enhet ville være kjedelig og skjematisk. Oratoriet Babelstårnet var en bestillingskomposisjon til 25-årsjubileet for «Days of New Music Hannover», 1983. Oratoriet er dedikert til alle dem som måtte miste livet i kampen for frihet og rettferdighet og en human sameksistens; til alle de uredde menneskene som følger deres vei oppreist og i en rett linje, og til og med aksepterer alvorlige personlige ulemper; for Klaus Bernbacher. Ernst Helmuth Flammer program:
|
