infotekst:
VERK AV FRIEDRICH GOLDMANN OG GEORG KATZER I DDR var Friedrich Goldmann (1941–2009) og Georg Katzer (1935–2019) innflytelsesrike skikkelser i en gruppe yngre komponister som hadde vokst siden slutten av 1960-tallet og som stadig mer hørbart motsier de offisielle kravene om «sosialistisk realisme». ” i sitt kunstneriske arbeid. De motarbeidet klisjeene om musikalsk solidaritet med folket og masseappell med komposisjonskonsepter som – ved hjelp av inspirasjon fra vesteuropeisk modernisme og avantgarde – rettet mot absolutt selvbestemt stilistikk og en grad av teknisk kompleksitet som tilsvarte internasjonalt profesjonelt standarder. Dette satte i gang en fase med konstant lydeksperimentering, som til å begynne med møtte massiv avvisning i kulturbyråkratiet, men som også skilte seg fra den vestlige situasjonen ved at den etablerte tradisjoner for å komponere med sikte på et fast arbeidsbegrep med den mentale intensjonen. meldinger eller affektive avslørte egentlig ikke meldinger på en radikal måte. I de fire komposisjonene som er samlet på denne CD-en, kan man lett legge merke til, som en slags postmoderne fellesskap, farvel til seriehermetikk og åpningen for lydspill med konvensjonell tonalitet og tradisjonelt håndverk, som forbinder disse verkene – og i en helt unepigonal. kreativ måte - med dem Tradisjoner i europeisk musikkhistorie blir bevisst adressert. Friedrich Goldmanns ensats Ensemblekonsert II for 16 spillere (stryke- og blåsekvintett, trompet, trombone, harpe, piano og to trommeslagere) ble opprettet sommeren 1985 på vegne av Dresden Musica Viva Ensemble. Denne gjengen spilte urfremføring kort tid senere, før det vesttyske Ensemble Modern også inkluderte verket på sitt repertoar. Motsatt - som et slående tegn på noen ganger velfungerende tysk-tyske musikerkontakter - ble en første ensemblekonsert for samme besetning komponert tre år tidligere etter forslag fra den gruppen og deretter overtatt av Dresdenerne. Det yngre stykket, som det eldre stykket og mange andre tidligere stykker av komponisten, følger en bueform som er like fast etablert som det er lett å forstå og danner rekapitulasjoner. Fem seksjoner, godt atskilt fra hverandre, passer inn i det nesten klassiske røffe mønsteret A-B-C-B-A. To utvidede, statisk-langsomme hjørnedeler omgir en like tidsriktig, men ekstremt impulsiv og motorisk smidig midtdel, med et kortere parti med overgangskarakter plassert mellom disse setningslignende progresjonene. Midt i den raske delen dukker det plutselig opp mediantisk koblede tonale akkordsekvenser, som ser ut til å være hentet fra senromantisk symfonisk musikks diksjon og representerer et veritabelt fremmedlegeme midt i Goldmanns ellers atonalt-serielle lydspråk. Faktisk er det et nesten "ordrett" sitat fra Bruckners originalversjon Fjerde symfoni og kan finnes der i begynnelsen av codaen til første sats som en av de mange passasjene som ble offer for den senere radikale omarbeidingen. (Goldmann dirigerte denne originalversjonen sammen med Henzes Tristan Preludier spesielt under komposisjonen av hans verk i en konsert med Leipzig Radiosymfoniorkester.) Mange tolkninger kan tenkes, men komponisten selv bidro ikke til dem. Oppsummert kan det imidlertid ikke være tvil om at verket – ikke minst på grunn av denne gåtefulle musikkhistoriske referansen – er et av hans mest modne, musikalsk briljante og ideelt rike verk. ... nesten frossen rastløshet ... 2 er midtstykket i en kammermusikktrilogi som ble laget mellom 1992 og 1995. Tittelen viser til en idé av Walter Benjamin som han søkte å fange en viss form for historisk bevegelse med, og som Friedrich Goldmann kan ha oppfattet som en treffende beskrivelse av de politiske omveltningene som også rørte ham i Berlin under unnfangelsen av stykkene. De tre stykkene er kun løst knyttet til hverandre, hvor størrelsen på ensemblene utvides fra 6 til 9 til 12 musikere, slik at blåse- og strykeinstrumenter får lik vekt. "Det de har til felles," sier komponisten, "er interessen for ambivalens, for eksempel når noe stivt viser seg å være fleksibelt, noe uten uttrykk utvikler et særegent uttrykk (eller omvendt)" og – spesielt slående i midten av dette tallet 2 – lek med treklanger -tonale akkorder i motsetning til en ellers strengt atonal struktur, som er utviklet fra en elleve-tonerekke som i utgangspunktet er fast festet i et bredt toneområde. Goldmann skriver i en kommentar til Berlin-premieren i november 1992 av Insel-Musik-ensemblet under hans ledelse: «Begynnelsen er preget av overveiende stive lydaggregater, fordelt på tre instrumentalgrupper: blåsertrio (fløyte, klarinett, trombone), vibrafon og piano i tillegg strykekvartett. Endring av arrangementer av disse aggregatene (ved å bytte, skifte, nærme seg, frastøte, etc.) bestemmer den første delen, som i stor grad har en statisk karakter... I midtdelen følger en akselerasjonsprosess: forskjellige overlappende rytmer blir jevn pulsering, kompleks lyder blir enkle treklanger. Selvfølgelig endres dette igjen ved siste akselerasjonsnivå. Støy eller mer komplekse lyder råder... Spesifisiteten til lydene som brukes i denne delen gir musikken en merkelig, iriserende sitatkarakter, selv om det ikke er noen direkte sitater. Dette er opphevet i den siste delen, som gjenbesøker det originale materialet til stykket på en modifisert måte. Mikrotonale avvik kommer inn som et nytt element.« Hvis musikk kunne snakke, ville den kontrollerte, avmålte leken med tonalt vokabular også vært Georg Katzers' tema Strengemusikk 1 fra 1971. Opprinnelig inneholdt tittelen tillegget "med A-dur", men komponisten undertrykte det klokelig eller tok det tilbake til partituret, hvor han la til det første "hintet til A-dur" nøyaktig midt i stykket, knapt merkbart skrevet ned. Ellers ville lytterne altfor lett bli fristet til å misforstå det som et slags lydpuslespill og gå glipp av hele verket i jakten på en ren, å så etterlengtet triade. Du finner den – men ikke som en «løsning» på en gåte om tapt harmoni, men som en spesiell, betydningsfull farge i en rikt differensiert palett av spilleformer og klangverdier, gjennom hvilken «ulike aspekter ved et strykeorkester» vises. og «alle strengeinstrumentenes tonale muligheter fra den «Klassiske vakre tonen» til støylignende lyder», som komponisten bemerket i programmet for premieren 17. februar 1973 på den tyske statsoperaen i Berlin (fremført av en kammerorkester på 14 strykere under ledelse av Max Pommer). En dur er så å si bare den tradisjonelle spissen av en pyramide av lydvokabular, hvis grunnlag er serielt, aleatorisk eller sonoristisk organisert materiale med spesiell oppmerksomhet til utradisjonelle spillestiler. Mot slutten blir lyden mer og mer tiltrukket av tonal teft, men motstår også resolutt sin attraktivitet i anspente gester til slutten. Die Tre lydtaler for strykeorkester ble opprettet i 2004 på vegne av Deutschlandradio Kultur for den tyske strykefilharmonien. Det er et ungdomsorkester som ble grunnlagt i 1973 i DDR for å fremme unge tolker, og etter politisk samhold har det fortsatt å eksistere siden 1991 under sponsing av Association of German Music Schools. På en av sine faste konserter i 2005 spilte ensemblet urfremføringen av Katzers nye komposisjon i Essen Philharmonic under ledelse av sin daværende sjefdirigent Michael Sanderling. Med tittelen refererer den demonstrativt til et begrep fra klassisk-romantisk musikktanke - først myntet av Johann Mattheson, i hans avhandling Den perfekte kapellmesteren fra 1739 beskriver viktige prinsipper for komposisjonstenkning analogt med retoriske regler slik de har levd siden antikken. De bør gi de soniske prosessene motiverte utviklinger og tematiske forpliktelser som vårt analytiske vokabular fortsatt refererer til i dag. Spesielt seriell ny musikk har noen ganger strengt tatt unngått slik nærhet til verbal tale, språkkarakter, utviklingslogikk og emosjonell intensjonalitet, men Katzer har bevisst forpliktet seg til slike retoriske bruk fra tid til annen, noe som spesielt er tilfellet med lyd taler med sine konsise motiver, tematisk utvikling og følelsesmessig dynamikk er relativt lett å forstå. Han understreket selv i sine innledende ord at han "aldri helt ga opp ideen om utvikling under komposisjonen. De Tre lydtaler Med sin tresatsform, raskt-sakte-fort, etablerer de også en nær forbindelse til tradisjonen, som den tidlige klassiske symfonien. Selvfølgelig er tonematerialet her annerledes, fritonalt med mer eller mindre klare referanser til dodekafoni.« Frank Schneider program: George Katzer (1935-2019) [01] Strengemusikk 1 for 14 solostrenger (1971) 11:46
Friedrich Goldman (1941-2009) [05] ... nesten frossen rastløshet ... 2 for 9 spillere (1992) 11:19 [06] Ensemblekonsert II for 16 spillere (1985) 21:59 Total spilletid: 59:47 München Kammerorkester München Kammerorkester Fiolin: Daniel Giglberger (konsertmester) ∙ James Dong ∙ Viktor Stenhjem · Nina Takai ∙ Simona Venslovaite ∙ Michaela Buchholz Bratsj: Kelvin Hawthorne (rektor) ∙ Stefan Berg-Dalprá · Indrė Kulė · David Schreiber Cello: Mikayel Hakhnazaryan (rektor) ∙ Peter Bachmann · Benedikt Jira · Michael Weiss Kontrabass: Tatjana Erler (rektor) ∙ Anselm Legl Fløyte: Anne-Catherine Heinzmann Obo: Tamar Inbar Klarinett: Oliver Klenk Fagott: Kaspar Reh Horn: Franz Draxinger Trompet: Matthew Sadler Trombone. Quirin Willert Trommer: Richard Putz ∙ Patrick Stapleton Harpe: Marlis Neumann Piano: Jean Pierre Collot Presseanmeldelser:
07/22 Lyd – opplyst innenfra At ny musikk i det tidligere DDR i stor grad var et kunstnerisk tvetydig «statsmannskap», er en utbredt fordommer som stadig rystes så snart man tar for seg det. Dette blir veldig tydelig nok en gang i denne strålende innspillingen av München Kammerorkester: Georg Katzer og Friedrich Goldmann. […] Dirk Wieschollek |
