program:
György Ligeti (1923–2006)
Konsert for cello og orkester (1966) 14:25
[01] I kvartal = 40 06:52
[02] II Lo stesso tempo 07:33
Nicolas Altstaedt, cello
[03] Mysteries of the Macabre for solotrompet i C og kammerorkester (1974-1977 / arr. 1991) 08:15
(Arr. av Elgar Howarth)
Marco Blaauw, trompet
Konsert for piano og orkester (1985-1988) 21:53
[04] Jeg lever veldig ritmico og presist 03:50
[05] II Lento e deserto 05:48
[06] III Vivace cantabile 04:10
[07] IV Allegro risoluto, molto ritmico 04:33
[08] V Presto luminoso, fluido, constante, semper molto ritmico 03:33
Alberto Rosado, piano
total spilletid 44:38
Flertall ensemble
Fabian Panisello, dirigent
Presseanmeldelser:
Februar 2015
Mars 2015
29.01.2015
PluralEnsemble under ledelse av Fabián Pansiello presenterer en herlig lettbeint CD med tre konsertverk av György Ligeti. György Ligetis Concerto for Violoncello and Orchestra (1966) inntar en viktig plass i musikkhistorien på 20-tallet. århundre, er det et av de tidligste verkene i den europeiske etterkrigstidens avantgarde der en komponist kjemper med spørsmålet om hvordan man kan redefinere virtuositet når det stilles ekstremt høye krav ikke bare til soloinstrumentet, men også til orkesteret. instrumentalister. Følgelig unnfanget Ligeti et verk der cellisten fremstår som solist blant andre solister. Den nye innspillingen utgitt av NEOS av Nicolas Altstaedt og PluralEnsemble i regi av Fabián Pansiello – den danner starten på en herlig, men dessverre ganske kort CD med en spilletid på 45 minutter – gjør dette veldig håndgripelig: Som fra ingensteds , den lange, utstrakte begynner Solocellistens starttone tar form før andre instrumenter – strykere og klarinetter – slutter seg til og uskarp umiddelbart identiteten til solo-tilstedeværelsen med sine toner. I den klare, tonemessig ekstremt transparente innspillingen kan lytteren trenge dypt inn i de påfølgende musikalske prosessene: inn i den gradvise åpningen av registre, den tonale fargediversifiseringen og skyggeleggingen, men også inn i solistens nesten lydløse famling rundt på gripebrettet, som på én gang punktet går over i en delikat skurring, men går også over i begynnelsen av en cantilena eller til mer energisk artikulerte passasjer. Som et motstykke til cellokonserten og den musikalske tilnærmingen som ble realisert der, spilte ensemblet inn Ligetis femsatskonsert for piano og orkester (1987–88) med den lettbente og til tider nesten lekne solisten Alberto Rosado. Med dette stykket, to tiår senere, nærmer komponisten seg konsertformen igjen på en helt annen måte: lydbåndene til det tidligere verket erstattes av komplekse, nestede polyrytmiske strukturer som – avhengig av orkesterinstrumentene – ofte gjør bruk av ulike harmoniske systemer og gi hver enkelt setning sin egen individuelle farge. Også i dette tilfellet understrekes Ligetis instrumentale disposisjon av klarheten og dynamiske rikdommen i innspillingen, med Rosados spill som aldri kommer i forgrunnen, men forblir alltid synlig som en del av helheten. Plassert mellom disse to verkene – som på en meget smart måte kretser rundt komponistens musikalske vending på 1970-tallet – er 'Mysteries of the Macabre', en avkobling fra 1991 av tre arier fra den første versjonen av Ligetis opera av dirigenten Elgar Howarth og autorisert av komponisten. Le Grand Macabre' (1974–77). Kortverket høres her i alternativversjonen for trompet og kammerorkester og passer dermed sømløst inn i panoramaet av konsertmusikk som vises på CDen. Marco Blauuw mestrer den vinkelprofilerte koloraturen med glede og perfeksjon, hvis progresjon - som hele stykket - er full av rytmiske finesser og overraskende vendinger. I samarbeid med de tidvis talende orkestermusikerne blir resultatet musikk som nærmest er sprudlende av teatralitet og er full av sprø øyeblikk og ironiske brytninger.
Stefan Drees
fnac.com
09.01.2015
Tre konserter av György Ligeti qui décollent
Dette nye albumet på etiketten NEOS begynner l’année en beauté med tre stykker concertantes de György Ligeti regissert av kokken og latinamerikansk-argentinsk komponist Fabian Panisello à la tête de sa formasjon le Flertall ensemble : le très court concerto pour violoncelle, Mysteries of the Macabre, for trompett og orkester i rom og konsert for piano.
Le court concerto pour violoncelle dont Nicolas Alstaedt Est ici le solist, ne comprend que deux mouvements qui sont en fait un enchainement de 27 fragments. Et fragment danner den første satsen, hovedsakelig basert på en notestokk av violoncelle. Åpningen av formen er merkbar med mobiltelefonen i solo (det er ikke avhengig av volumet!) og er forsterket i pels og målt slik at de andre instrumentene spilles solo. En del av plutôt linéaire et statique en opposition med l'agitation du movement suivant, som inneholder 1 andre fragmenter, en kontrasterer og bryter les oss med les andre. Enfin the violoncelle representerer ledelsen og "boucle la boucle" en allant d'un pianissimo à l'extinction complète.
Det sentrale stykket, Mysteries of the Macabre, du er trøtt Grand Macabre, unik opéra de Ligeti. Denne "suite d'opéra" er neanmoins et sted entre les deux concertos. En effet, sonarrangement for sopran og orkester ved kokken Elgar Howard Det spilles også i trompet- og orkesterversjon, også som trompetti-solist Marco Blaauw, solist Aguerri au répertoire contemporain. Operaen er basert på et stort antall collager, sitater og kliner av musikk som skaper et inntrykk av Grand Bazaar Loufoque, basert på vokale intervensjoner fra musikerne.
Hvis du vil ha en konsert for piano og mange satser, ikke la solisten Alberto Rosado Det er også en stor spesialiste de la samtidsmusikk, notamment en tant que membre du pluralensemble. Fra konserten inneholder den tre satser, som med andre ord kan spilles i suiten, noe som gir en flott avslutning i stykket. Les perkusjoner og spille en stor rolle. Delen av perkusjon er en del av designet for et enkelt instrument, Ligeti lui-même anbefaler de la confier à deux voire tre perkusjonister, en raison de sa grande kompleksitet. Dette stykket er også très exigeante for solisten som gjør lui also faire preuve d'une grande maitrise rhythmique et d'une grande virtuosité. Tout à fait typique d'un certain mode d'écriture de Ligeti, ce concerto fait souvent intervenir la technique du collage (sitater, cellules musicales, rytmer). Den endelige formen er basert på en mengde strukturer med rytmer som er sansbare for utsiden. Selon Ligeti, si la pièce er bien jouée, elle doit "decoller comme un avion". Dette er synspunktet som har en dekolletage-parfaitement med denne versjonen!
Alle hovedpersonene i albumet kommer frem til en stor fortolkningsstreng som gjør at de kan forvandles til publikums kompleksitet i komposisjonene, med et stort engasjement og entusiasme som gjør dem merkbare i sine oeuvres une ugruble energi.
LITEN TVERRSNITT
Et meget kort, men fornuftig komponert tverrsnittsprogram med verk av György Ligeti (1923-2006): Den todelte Cellokonsert (1966) står som det var mellom den delikat svevende, eteriske mikropolyfonien til det epokelige orkesterverket Atmospheres og de uttrykksfulle, humoristisk-groteske gestene som f.eks. Slips Eventyr for tre stemmer og instrumenter. De Mysteries of the Macabre (1991) er et arrangement av tre arier fra Ligetis Anti-Anti-Opera Le Grand Macabre (1974-77) for trompet og kammerensemble. Med sin tegneserieaktige, men likevel svært underholdende blanding av stiler, tar dette stykket rollen som en scherzo på denne plata. Deretter følger det femsatsede stykket komponert i 1985-88 Pianokonsert som en "grand finale". Mikropolyfonien er i stor grad forlatt her til fordel for et nettverk av tydelig tegnede, fargekontrasterende linjer og en rytmisk og metrisk hyperkompleksitet.
Cellokonserten begynner som fra en annen verden (solist: Nicolas Alstaedt) utover hørselsgrensen - den første lyden kommer egentlig fra ingensteds, og det er i utgangspunktet umulig å si hvilket instrument som produserer den. I utgangspunktet er cellokonserten også et kammermusikkstykke der solisten kun har en litt fremtredende stemme. Det omfattende nødvendig Flertall ensemble nedenfor Fabian Panisello Her som ellers opptrer han på lik linje med solistene. Marco Blaauw skinner i den koloraturrike trompetdelen Mysteries, skynder Albert Rosado seg gjennom forgreningene av pianokonserten med lekent driv.
Alle tolkninger er preget av en detaljert hørbarhet og lett tilgjengelighet til tross for all klarhet. Selv om de bisarre opphøyelsene til... Mysteries Akkurat som hjørnene og kantene på pianokonserten kommer til sin rett, råder inntrykket av et noe uanstrengt musikkskaping selv når musikken begynner å overvelde. På denne måten kan det virkelig "ta av", som komponisten uttrykkelig ønsket i tilfellet med pianokonserten.
Vurdering: 15 av 20
George Henkel
Priser og omtaler:
Februar 2015