infotekst:
Manfred Trojahn – strykekvartetter Til dags dato har fire strykekvartetter blitt spilt inn i Manfred Trojahns verkliste, nemlig fra årene 1976, 1979/80, 1983 og 2009. I mellomtiden har Trojahn skrevet ytterligere verk for denne besetningen, noen ganger utvidet til å inkludere flere instrumenter - som i 2. Strykekvartett, hvor mezzosopran og klarinett utfyller strykeensemblet i tre satser. I Sonata IV "Printemps" fra 1995 er en fløyte lagt til og i Schubert-hyllest Palinsesto fra 1996 en sopranstemme. I syklusen med syv bevegelser Lettera amorosa Fra 2007 danner en strykekvartett, ytterligere to fioliner og to sopraner bevegelsesspesifikke kombinasjoner. Samlet sett gjelder det som har vært paradigmatisk for sjangeren siden Beethovens siste kvartetter også for Trojahns kvartettverk: Trojahns kvartetter er også umiskjennelig unike – som i tonen de spiller og i forestillingen. I etterkant av Beethovens høye krav til egen komposisjon, er også de bevis på komposisjonsambisjoner; og også de, som tar opp den internaliserte uttrykksfulle gesten i Beethovens kvartettverk, tilbyr lytteren et privat mønster av personlig kommunikasjon, så å si. Verket består av seks aforistiske stykker Fragmenter for Antigone fra 1988 var opprinnelig tilfeldig musikk til en forestilling av Friedrich Hölderlin Antigone-Oversettelse ment i Bochum. Musikken forble deretter ubrukt fordi, ifølge Trojahn, "på grunn av sin radikale sparsomhet ... motsto den å bli integrert i dramaet." Forsynt med fragmentariske setningsoverskrifter fra Hölderlins tekst, formulerer musikken så å si Antigones endemål. Uensartede stykker som nøyer seg med to eller tre motivbevegelser veksler med monomotiviske stykker. Spesielt i dem gir Trojahn avkall på den tradisjonelle kvartettsettingen med fleksibelt rollespill på grunn av den blokkerte bruken av instrumentene. I det siste stykket, som bare presenterer tonen C i celloens konstante tappemeter og pizzicato-mellomspillene til de andre strengene, blir "entonen" i ordets opprinnelige betydning den fatalistiske uttrykksfulle gesten til tittelheltinnen , som blir drevet steg for steg ut av livet. Den har en helt annen musikalsk struktur Chant d'insommnie III, den sjette satsen i syklusen Lettera amorosa som ble urfremført i 2007 ved gjenåpningen av Anna Amalia-biblioteket i Weimar: Etter at Molto Adagio-introduksjonen i utgangspunktet introduserte kvartetten som et enstemmig espressivo-ensemble, får komposisjonsstrukturen proporsjoner i rollefordelingen mellom akkompagnementmønstre og cantilenas-tradisjon, og postromantiske fargeverdier dukker opp. I denne "søvnløshetssangen" kan det poetiske bildet av en elsker som kaster og snur seg mellom å være våken, halvsovende og forskrekket igjen dukke opp, som til slutt ser ut til å ha blitt fullstendig transportert inn i drømmenes rike i den vektløse, glitrende eufonien til finalen. del. Trojahns konsentrerte, konsise tone står i kontrast til den myke melodien til denne nattmusikken 3. Strykekvartett fra 1983 helt klart. I en fleksibel disposisjon inspirert av Beethovens kvartettkunst, reagerer delene på hverandre på en svært spennende måte og krever kun et lite repertoar av skarpt konturerte, korte og konsise lydgester for å kommunisere. Tradisjonens satstyper kan man bare gjette på: for eksempel i motivforskjellen i 1. sats, i det rolige tempoet i 2. sats, som fører til en Siciliano-sats, eller 3. sats, som er avhengig av pauser , rytmiske kontraster og svingninger. I sluttsatsen med sin lille Scherzando-episode er sekvenseringsprinsippet igjen på plass, slik at motivbyggeklossene gir et Rondo-inntrykk på grunn av de mange repetisjonene. Mens den komprimerte karakteren til den musikalske begivenheten kan ha oppstått fra undersøkelsen av verk fra Wienerskolen, gjenspeiles stilen på slutten av 20-tallet i den avanserte harmonien, som i beste fall bare inkorporerer flyktige ekkoer av tonalitet. Avantgardisme er selvsagt ikke et mål i seg selv av Trojahns komponering – enda mer det kunstneriske uttrykket for en historisk bevisst individualitet. Og så tilbyr Troyahns 4. Strykekvartett intet mindre enn en moderne fortsettelse av musikalsk romantikk. Tonal fiksering er allerede tatt i betraktning i åpningssatsen, som inneholder tristansk kromatikk. Cantilenas og duettpassasjer fremkaller ideen om en elegisk scene. Ved å gi den andre satsen, en strålende scherzo med gjennombrudd og virtuos spilleglede, Trojahn undertittelen «First Strange Scene», overlater komponisten det til lytteren å finne ut hva det fremmede består av. Når vi ser på premiereåret i 2, er det fornuftig å tenke på en turbulent Mendelssohniade, gitt Felix Mendelssohn Bartholdys 2009-årsdag. Den tredje satsen følger i sin tur på den første når det gjelder stemning. Sang, fargeleggingen av de viktigste melodilinjene med akkompagnerende stemmer antyder en nærhet til Schubert eller Dvořák, med det skjøre, svevende lydinntrykket som er typisk for Trojahns kvartettverk som helhet, spesielt i den siste delen, skapt av fremmedgjorte spillestiler. Trojahn plasserer en «Second Strange Scene» på slutten av verket i den ironisk påberopte feiende tradisjonen. Tarantella-lignende rytme kontrapunkterer og forstyrrer folkesangaktig sjetteforms lykke. Med et blink i toner skaper Trojahn den kommunikative forståelsen mellom komponist og lytter som, selv om den krever aktiv mottakelse fra lytterens side, krever at ens egen musikk inneholder tradisjonelle toner og idiomer slik at "konklusjonen av ideen kan bæres ut," sier Trojahn 1989 at "lyttere og komponister deler lignende erfaringer og kunnskap." Robert Mashka |
program:
Manfred Trojahn (* 1949)
Tredje strykekvartett (1983) kl. 12
[01] I. Molto Adagio 04:13
[02] II veldig delikat, ekstremt sakte 03:46
[03] III. Agitere 01:27
[04] IV veldig sakte, med ekstrem ro 03:16
Fragmenter for Antigone 21:46
Seks stykker for strykekvartett (1988)
[05] I. ...hvis tiden ikke holder oss i mørket (Hölderlin) 03:31
[06] II. Ikke et ord kom til meg... (Hölderlin) 02:37
[07] III. …marmorglans… (Hölderlin) 03:17
[08] IV ... de samme sjokkene i sjelen (Hölderlin) 05:21
[09] V. Å meg, rett før døden er dette ordet. (Hölderlin) 02:17
[10] VI. ...og ikke hvor jeg skal. (Hölderlin) 04:40
[11] Chant d'insomnie III 10:16
In. 6 fra Lettera amorosa (2007)
Fjerde strykekvartett (2009) kl. 20
Dedikert i vennskap til Henschel-kvartetten
Denne komposisjonen ble bestilt og støttet av Kunststiftung NRW
[12] I. molto moderato 05:15
[13] II. moltissimo vivace (Første utenlandske scene) 03:29
[14] III. lento, rubato 06:14
[15] IV. andante, leggiero, semper un poco staccato (andre utenlandsk scene) 05:44
total tid: 66:04
Henschel kvartett
Christoph Henschel, fiolin · Markus Henschel, fiolin
Monika Henschel, bratsj · Mathias Beyer-Karlshøj, cello
Presseanmeldelser:
24.02.2012
Hölderlins fornyelse
frm. Kanskje var Friedrich Hölderlin i stand til å bli en sentral inspirasjonskilde i ny musikk fordi han trodde på fornyelsen av verden gjennom kunst og musikk. Etter to infernalske verdenskriger var denne holdningen både trøst og motivasjon. Uansett er det påfallende at så forskjellige komponister som Paul Hindemith, Hanns Eisler, Stefan Wolpe, Wolfgang Fortner, Benjamin Britten, Hans Werner Henze, Aribert Reimann, György Ligeti, Wolfgang Rihm, Luigi Nono, Bruno Maderna og Heinz Holliger reflekterte over poeten.
Manfred Trojahn og Peter Ruzicka har også behandlet Hölderlin, noe to CD-er med strykekvartetter av Trojahn (Henschel Quartet) og pianoverk av Ruzicka (Sophie-Mayuko Vetter) vitner om. I «Parergon» fra 2006/07 bruker Ruzicka seks bilder fra sin opera «Hölderlin», der «menneskets evige lengsel etter enhet med seg selv og naturen» leder fra skyggefulle gysninger til det største ødeleggelsesønsket til ekstrem stillhet.
En lignende indre syklus er avbildet i Trojahns seks «Fragments for Antigone» fra 1988, som var planlagt som tilfeldig musikk for en fremføring av Hölderlins «Antigone»-oversettelse; En radikal karrighet bor i dem, for å si det sånn. Fra disse to Hölderlin-sentrene utvikler musikerne overbevisende lyttereiser.
11/2011
28.07.2011
Født i 1949, er Manfred Trojahn en av en rekke middelaldrende middelaldrende tyske komponister hvis musikk forblir praktisk talt ukjent i Storbritannia. Til dags dato har han komponert fem symfonier, fire operaer og fire nummererte strykekvartetter, hvorav to av Henschel-kvartetten spiller her sammen med de seks stykkene for kvartett som utgjør hans Fragmenter for Antigone, og et kortere verk hentet fra en ensemblesyklus kalt Lettera Amorosa.
Det er imidlertid vanskelig å feste Trojahns personlige stil fra disse verkene. Den tredje kvartetten og Fragmenter, begge fra 1980-tallet, er i hovedsak siste-dagers ekspresjonistiske stil. De er kortfattede, økonomiske og imponerende sammenhengende, og står tydeligst i gjeld til den andre wienerskolen og spesielt til Webern, men også til komponistene som fulgte i hans kjølvann etter andre verdenskrig.
De Fjerde kvartett fra 2009, er imidlertid svært annerledes. Musikken er aldri nyromantisk på en forenklet måte, men ser ut til å se tilbake på de store strykekvartettene fra 19-tallet – særlig Schubert, Mendelssohn og Brahms – gjennom et prisme som tilfører strykeskriftet pikant samtidig som det forblir grunnleggende tonalt og klassisk i form.
Det er noen ganger slående og noen ganger foruroligende, selv om Henschels prestasjoner alltid er fantastisk sikret.
Andrew Clements
Min erfaring har vært at Manfred Trojahns musikk sjelden blir møtt. Jeg har kommet over hans symfoni nr. 3 med Berlin RSO under John Carewe som en del av et seks CD-bokssett med tittelen German Symphonic Works 1950-2000, bind 2 på RCA Red Seal. I tillegg er hans opera Enrico 1989/90 tilgjengelig på CPO-etiketten.
Den nåværende fine utgivelsen av musikk for strykekvartett bør hjelpe Trojahn til å få oppmerksomhet fra et større publikum. Utøverne fra Henschel-kvartetten informerer meg om at alle partiturene på platen er verdenspremiereopptak.
Trojahn ble født i 1949 i Cremlingen Braunschweig i Tyskland. Han studerte hovedsakelig ved Hochschule Hamburg, og tilbrakte senere et års studier ved Villa Massimo, Roma. Fra 1991 har Trojahn vært professor i komposisjon ved Robert Schumann-universitetet, Düsseldorf. Trojahns arbeidsliste er en nær samtidig med andre tyske komponister Wolfgang Rihm og Detlev Glanert, og viser at han har komponert en betydelig mengde partiturer, inkludert operaer og fem symfonier.
Jeg har fulgt karrieren til den enestående München-baserte Henschel-kvartetten i noen tid og var spent på å høre at en plate med samtidsverk for strykekvartett av Manfred Trojahn var i ferd med å bli spilt inn.
Trojahns firesats strykekvartett nr. 3 ble komponert i 1983 og hadde premiere samme år av Auryn-kvartetten i Hamburg. Sterk og kompromissløs scoring virket til å begynne med lite innbydende og til og med litt truende. Med gjentatte høringer ble denne svært absorberende musikken langt mer engasjerende.
Åpningssatsen møter lytteren med en vegg av harmoniske. Kaldt som stål, det er en uvelkommen kvalitet ved denne dystre skriften. Fra 0:52 fungerer fiolinens sangtone som et skinnende lysskaft gjennom hele mørket. Dette er musikk med betydelig spenning og tungt lastet med harmoniske. Å dø stille kan skriften skildre en ensom skikkelse som går mot en fjern horisont. Bevegelse to lever i en varmere og mer rolig lydverden. Klokken 0:54-1:33 spiller den elendige celloen sin dype, fyldige linje. Den sakte skiftende musikken gir en følelse av det metafysiske, og etterlater en pustløshet som blekner til ingenting. Utvilsomt foruroligende den ekstremt korte tredjesatsen som består av skarpe kontraster bare skyver og bølger fremover. I finalen er atmosfæren på mange måter lik åpningssatsen, men med en mer fremtredende cello. De fluktuerende mønstrene og varierende tempo og teksturer er overveiende strenge og lite imøtekommende. Totalt sett er det en overraskende grad av ro i forfatterskapet som til tider antydet de sene kvartettene til Webern og Berg.
Fra 1988 Fragments for Antigone er et sett med seks stykker for strykekvartett. Trojahn skapte serien som tilfeldig musikk for en oppsetning i Bochum av Friedrich Hölderlin-versjonen av Sophokles' tragedie Antigone. Anses som upassende for stykket, musikken ble faktisk ikke brukt. Beskrevet i de medfølgende heftenotatene som "aforistiske stykker" har titlene for hver av de seks blitt tildelt titler hentet fra Hölderlins tekst. Jeg har gitt en omtrentlig engelsk oversettelse av hver av de seks titlene for å tjene som veiledning. Partituret ble urfremført av Auryn-kvartetten ved Goethe-instituttet i Barcelona i 1988.
Åpningsstykket ….om ikke tiden holder oss i mørket) er musikk av alvorlighet, gjentatte stikk, slag og skrik. Fiendtligheten i skriften formidler en atmosfære av samlende angst.
Stykke nummer to ….nicht ein Wort zu mir… (…ikke kom et ord til meg…) bruker en nervøs ostinato som bare blinker forbi. Skriften er ispedd tallrike stillheter som virker nesten like viktige som musikken.
Det tredje stykket med tittelen .…marmornen Glanz… (…marmorglans…) inneholder en liberal bruk av høyharmoniske, og projiserer en uhyggelig spenning. Jeg ble slått av den brede og ofte sylskarpe dynamikken i skriften. Fra 1:17 og 2:43 er det korte skift av humør og tekstur, hvoretter eventuell gjenværende vitalitet ser ut til å brenne seg ut.
Det febrilske fjerde stykket …diesesame Stöße… der Seele… (…de samme krampetrekninger… av sjelen…) spiller tett som en enhet, og inneholder en strid og nådeløs ostinato som en septisk bank. Overbelastningen av spenninger som skapes er av nevroseproporsjoner. Da jeg først hørte uroen som skriften skaper var ganske overveldende.
I kontrast til stykke fem O meg, like før døden, dette er ordet. (O meg, rett før døden er dette ordet.) er preget av fjærlette teksturer. En fascinerende drone blir avbrutt av en overflod av stillheter.
Det siste stykke seks ... og ikke hvor jeg skal. (...og ikke hvor jeg går.) er underbygget av uopphørlige og dypt resonanserende beats på celloen som aldri så gradvis avtar i vekt. En bemerkelsesverdig sorgfylt lyd skapt av at cellisten traff strengen like ved broen med høyre tommel. Intermitterende dansende pizzicato hindrer celloteksturen bare flyktig.
Chant d’insomnie III (Song to Insomnia III) er den nest siste satsen av sjusatspartituret Lettera amorosa (Kjærlighetsbrev) for 2 sopraner, 2 fioliner og strykekvartett (2007). The Henschel hadde premiere på stykket i 2007 ved gjenåpningen etter brannskade på hertuginne Anna-Amalia-biblioteket i Weimar, Tyskland. Denne betydelige nattlignende bevegelsen er sannsynligvis det mest umiddelbart tilgjengelige verket på platen. Lange melodilinjer skaper en drømmeaktig og hovedsakelig romantisk setting. Fra 4:33 øker intensiteten for å danne musikk som grenser til det deliriske. Klokken 5:04 lysner stemningen og blir en i hovedsak rolig refleksjon med en merkelig følelse av vektløshet. En tredje episode fylt med bitterhet fra 7:35-7:59 er den eneste virkelige forstyrrelsen. Fra 8:45 akkompagnerer fugleaktig flagring den sorgfulle melodilinjen og avslutter partituret.
Det siste partituret på platen er strykekvartetten nr. 4 ble skrevet for og dedikert til Henschel-kvartetten. På premieren i 2009 på Haus der Stadt,
Düren verket med fire sats høstet betydelig anerkjennelse for både komponist og utøvere. Med sine brede melodiske linjer er den elysiske åpningssatsen en engasjerende blanding av det amorøse med en og annen følelse av hjerteskjærende fortvilelse. Trojahn kan lett skildre et brennende kjærlighetsforhold.
Henschel ba Trojahn om å designe en mendelssohnsk lenke i partituret, og de fikk den i sats to. Med undertittelen ‘First strange scene’ fremstår bevegelsen som en moderne versjon av en alfin Scherzo på samme måte som Mendelssohn. Dette er spennende og svært virtuose forfatterskap fra Trojahn som skaper spennende og livlig fantasifull musikk-vridning og veving som bare galopperer videre og videre med stor fart. Kvartettviolist Monika Henschel-Schwind har beskrevet dette forfatterskapet som en moderne Sommernachtstraum-bevegelse.
Brede sløve melodier i tredje sats gir et varmt og trøstende teppe. Den fremtredende ostinatfiguren først hørt klokken 1:40 kan ha kommet fra en Dvorák-kvartett. Trådig introspeksjon trekker på merkelig vis lytteren inn. Fra 4:29-5:04 omgir harmonier den syngende melodilinjen. En romantisk nærhet til bevegelsen gir en eterisk følelse av å sveve. Dette ville gjort et fantastisk uavhengig stykke.
Den avsluttende satsen med undertittelen 'Second strange scene' er en uvanlig blanding av
tarantella-rytmer og muntre melodier av en distinkt folkelig følelse. Selv om den opprettholdt Trojahns unike stil, virket skriften ved anledninger antydet romantiske komponister: Beethoven, Schubert og Schumann. Et løp i rasende fart sender lytteren hekkeløp til konklusjonen.
Klart forberedelsene til disse krevende Trojahn-partiturene, alle verdenspremiereopptak, må ha gitt kvartetten utallige utfordringer. Henschel-kvartetten demonstrerer som alltid en upåklagelig enhet i deres uttrykksfulle spill. Med en misunnelsesverdig kontroll bemerkelsesverdig er deres enestående frasering, artikulasjon og tone. Men for å nå toppen, undrer jeg meg over hvor mye bedre disse hardtarbeidende og talentfulle spillerne kan bli.
Trojahn virker ikke som en altfor avledet komponist; han har sin egen unike lydverden. Dette er utfordrende og givende moderne partiturer, absolutt innenfor kompasset til den gjennomsnittlige lytteren. De kan best verdsettes med et åpent sinn og en rimelig grad av konsentrasjon. De to mest umiddelbart tilgjengelige partiturene Chant d’insomnie III og strykekvartetten nr. 4 er ganske eksepsjonelle og fortjener å være stifter i det moderne strykekvartettrepertoaret. Elskere av progressivt kammermusikk-repertoar bør finne denne enestående Neos-musikkutgivelsen fra Henschel Quartet. En støpejernssikkerhet for å være en av mine "Årets innspillinger" for 2011.
Mest kresne når det gjelder valg av repertoar, ville det være godt å se Henschel rette oppmerksomheten mot strykekvartettene til Haydn og Schumann eller kanskje Schulhoff og Britten.
Michael Cookson