Marcela Pavia – Max E. Keller: Tonhalle Orchestra Zurich, David Zinman, Duo46, Trio Flair, Quadriga Fagott Ensemble, W. Bärtschi, L. Cella, E. Flückiger, VJ Gloor, M. Gould, G. Kanasevich, P. Kleemola

Musikk av Marcela Pavia og Max E. Keller

Til tross for ulik opprinnelse er musikken til Marcela Pavia og Max E. Keller preget av kompromissløs klarhet i uttrykket, som ikke viker unna harde snitt og aggressive gester, men som samtidig arbeider med subtile og nyskapende klangfarger. Ingen uforpliktende vilkårlighet: det handler om indre nødvendighet og sannferdighet, ofte artikulert i insisterende, sonderende repetisjoner med utviklende variasjon. Tabuer fra avantgarden som å unngå den merkbare pulsen blir stilt spørsmål ved eller til og med gjort til et problem.

Marcela Pavia

Unntatt Nayla Alle verkene på denne CDen ble nylig laget som bestillingsverk av artistene som også spilte dem inn. Deres musikalske språk har én ting til felles: utforskningen av klang på forskjellige måter. Visse teksturer brukes i betydningen komplekse lyder og forskjellige manifestasjoner av resonans, noe som resulterer i en blanding av intervaller og spektralfelt. Dette gir igjen opphav til en rekke poetiske betydninger. Lyd genererer form på både mikro- og makronivå.

Noen ganger skaper komplekse lyder en vanlig puls, de kan til og med brukes i et soloverk som Nayla oppstår når tempo og lineær polyfoni produserer et unikt spekter, som lar lytteren fenomenologisk oppfatte bølger og vibrasjonsbånd. På den annen side gjør resonansen, som skaper ulike nivåer av persepsjon, hørbar samsvaret eller diskrepansen mellom resonansen (tonene som fortsetter å høres og dermed blir til spekteret) og den lineære bevegelsen. Andre karakteristiske likheter gjelder den gestale betydningen av 'lydobjekter', men også deres betydning som et øyeblikk i sanntid. Den formelle utviklingen er ofte spiralaktig, preget av sterk rytmisk bevegelse, besettende syntaktiske figurer og tilbakevendende tonegrupper.

Teft er dedikert til Trio Flair. Det er et akronym avledet fra konsonantene til utøvernes tre etternavn (Flückiger/Läderach/Rütsche). Ordet har mange forskjellige konnotasjoner, både på engelsk og tysk. Noen passer godt inn i ensemblet, for eksempel: B. Naturlig talent, talent, evne, stilsans, utseende eller perseptuell skarphet og dømmekraft. Generelt er det den fleksible naturen til dette ordet som gjenspeiler trioens sjel.

Nayla er et eldgammelt arabisk navn med en spesiell lyd som påkaller navnet til en eldgammel guddom som kommer fra et fjerntliggende sted. Slike og en mengde andre skyggebilder strømmer fra dette kraftige forfedresymbolet. Lisa Cella tok utfordringen med et uregjerlig stykke som ikke tillater utøveren en pause og lytteren ingen sjanse til å unnslippe malstrømmen av toner som gradvis modnes til spekter.

Per et tillegg er basert på det tredje verset av diktet med samme navn av Gabriela Fantato. Komposisjonen er dedikert til Esther Flückiger, som – ved siden av sitt store musikalske talent – ​​også vet hva diktet handler om.

Avsenderne er bifurkaniske (dedikert til Duo46) er også en metafor for det dialektiske forholdet mellom to instrumenter (fiolin og gitar) så vel som for utøverne selv. Den overjordiske skjønnheten i Matt Goulds harmoniske og Beth Schneiders nesten ordspråklige evne til å modulere, skaper en livlig dialog som. bare de kan gjøre det.

The Banshee er ivrige er det fjerde stykket i en syklus hvis poetiske idé maner frem feene som bor på de britiske øyer. Behandlingen av resonans på forskjellige måter er den generelle tekniske karakteristikken til verket dedikert til Patrik Kleemola. Det er en hyllest til hans musikalske talent og empati.

amancay er navnet på en argentinsk blomst som vokser i Patagonia. Stykket minner om de rytmiske mønstrene i folkemusikken for gitar, som stadig vikler seg inn i klarinettens linjer. Stykket er dedikert til Matt Gould, og det er beundringsverdig hvordan han tar den konstante dialektiske utfordringen til klarinettist Gleb Kanasevich med enorm rytmisk følsomhet.

Marcela Pavia

Max E. Keller

tenuto, battuto, fulminante for symfoniorkester (2001)
Den pulserende rytmen er en arketype innen musikk som avantgarden lenge har forbudt. Den ble desto mer avgjørende i populærmusikken – pulsen er også essensiell i jazzens 'swing'. tenuto, battuto, fulminante Ikke unngå det, men sett det i sentrum, i motsetning til den vedvarende lyden. Tenutoen oppstår i ekstreme posisjoner, beveger seg mot sentrum i løpet av arbeidet, men trekker seg alltid tilbake til de perifere regionene. Det pulserende motprinsippet er artikulert i rytmiske mønstre som spenner fra en delikat, knapt hørbar "farging" av de liggende lydene til de fullklingende tuttiene, ofte i flere lag. Begge polene er utformet med størst strukturell og tonal differensiering, med kombinasjonen av instrumenter som også tar uvanlige veier. Et tredje grunnleggende element er raske, høye løpende bevegelser som plutselig slår ned som et lyn (fulmine) ut av det blå, og plutselig kaster hendelsen i et annet lys.

enetale for piano og live elektronikk (2006)
I dag blir en maskin i økende grad en persons samtalepartner, inkludert i enetale. En liten, digital enhet er plassert direkte på flygelet og betjenes av pianisten selv først og fremst med to fotpedaler. Apparatet endrer, deformerer og gjentar det pianisten spiller på flyglet, og pianisten griper på sin side inn i denne lydtransformasjonen. Pianistens datastyrte samtalepartner er programmert av komponisten han kan ikke svare fritt og er derfor bare tilsynelatende en partner, mer som en partner alter ego: Selvsnakk. Pianostemmen består av noen få, enkle grunnelementer som beveger seg inn i stadig skiftende konstellasjoner og plasseres i skiftende lys av elektronikken – en sirklende, men likevel skiftende samtale om de samme temaene og spørsmålene.

Cinque for fagottkvartett (2008)
Hvordan kan en kvartett få tittelen? Cinque (fem) kommer? Skjemaet består av fem grunnleggende strukturer, som gjentas fem ganger som en sekvens. Tidsstrukturen lagt over dette skjemaet består av fem forskjellige varigheter. Men dette beskriver bare det ytre rutenettet for musikken. De fire fagottene fungerer for det meste som et kollektiv, forsterker hverandre, multipliserer til multifoniske lyder, utfyller hverandre, utvider seg, overlapper kraftig; i høyt tempo, i nervøst hektisk tempo, men også med stor ro. Og fordi de jobber så intensivt sammen, skapes noe nytt, en femtedel av de fire.

Trio fluido for fiolin, cello og piano (2009)
Det er tre vidt forskjellige elementer som flyter i vid forstand: vedvarende lyder, ekspansive melodier og en ofte gjentatt frase fra sveitsisk countrymusikk. Alle disse elementene er svært varierte og lagt over hverandre. Tenuti begynner å bevege seg, tilegner seg rytmiske transformasjoner og blir støyende. Melodiene går over i opphøyde sprang, får nye klangfarger og sprer seg i hektiske løp. Den trivielle Ländler-figuren snur seg for lenge, får skrå aksenter og forvrenges til atonal. Av og til dukker det opp korte, noen ganger voldelige motfigurer, hvorfra den improvisasjonskonklusjon dannes, som leder inn i en annen verden.

Max E. Keller