infotekst:
På Bregenz-festivalens Weinberg-retrospektiv i 2010 stod den iscenesatte premieren av hans opera «Passasjeren» i sentrum, men fremføringen av over tjue andre verk ga et innblikk i den utrolige rikdommen til denne glemte komponistens oeuvre. Weinberg følte seg tvunget til å komponere for å rettferdiggjøre hans overlevelse av Holocaust som den eneste i familien. De resulterende store symfoniske og kammermusikkverkene er fulle av melankoli og trass. Vi takker NEOS for å la andre delta i gjenoppdagelsen av denne inspirerte og viktige komponisten.
David Pountney
Symfoni nr. 17 "Remembrance" op. 137 (1982–1984)
Mieczysław Weinberg samlet sine symfonier nr. 1980 til 17, som han skrev på 19-tallet, til en trilogi. Den overordnede tittelen The Threshold of War refererer til andre verdenskrig og de tilhørende minnene fra den jødisk-polske komponisten, som fant et nytt hjem i Sovjetunionen. Symfoni nr. 17 innledes med et motto av den russiske poeten Anna Akhmatova (1898–1966).
I likhet med Weinberg led Akhmatova under Stalin-regimet og ble først rehabilitert sent. Oversatt lyder versene hennes: «Mitt land, du har fått tilbake din makt og din frihet! Men de brente krigens år vil alltid være bevart i folkeminnets skattkammer.» Verket, komponert mellom 1982 og 1984, er en ren instrumental symfoni og bruker ingen vokalpartier – som for eksempel symfoni nr. 18. Den kommer som en introduksjon til den store trilogien spesiell betydning.
Som ofte med Weinberg er orkesteret veldig stort. Bare åpningen Allegro sostenuto har en slankere instrumentering. Strengene synger en trist g-moll sang. Det er minnet om krigen antydet i symfonitittelen som gir gjenklang i denne begynnelsen. Mer rastløs og med Dies irae-sitater fra den latinske Requiem-messen, tenner andre sats ilden av militant konflikt. På slutten formilder en ensom solofiolin folkemengdene og leder inn i den håpefulle codaen.
Weinbergs komposisjonsteknikk er også utrolig mangefasettert i symfoni nr. 17. Den tredje setningen kan brukes som eksempel. Den kombinerer barokk kontrapunkt og tradisjonell scherzo-robusthet. Trioen hjelper treblåserne til å få en reell innvirkning. Codaen er designet for å være like kortfattet som den er effektiv. Det som følger denne kjappe setningen er en langsom svanesang. Klarinetter og horn gir den siste Andante et "romantisk" preg.
Nærheten til Mahler eller Bruckner er åpenbar (for eksempel i den dempede messingen mot slutten). Embedded er en kammermusikkavdeling for solo-strenger og celesta. Den grandiose G-dur-avslutningen virker som musikaliseringen av de to første linjene fra Akhmatovas motto. Men bare overfladisk ender arbeidet i en ånd av "sosialistisk realisme". Skjult i den positive slutten ligger også kunstnerens seier over Stalin-regimet og et eventuelt kunstdiktatur.
Selv om Weinberg fulgte en ikke-politisk vei hele livet, ble de senere symfoniene også skrevet på bakgrunn av glasnost og perestroika. På den annen side tilhørte komponisten en døende generasjon. Slike verk "har nå sin plass i søppelrommet" fordi denne musikken ikke samsvarer med "aktuelle moter," bemerket Weinberg i 1988, både ironisk og selvkritisk.
Ånden av ny musikk trengte inn i Russland. De unge komponistene stilte generelt spørsmål ved slike storformatsymfonier. De ble sett på som ballast fra den kalde krigen, som kunstformer fra en svunnen tid. I Vesten fikk imidlertid Weinbergs musikk stor anerkjennelse fra midten av 1990-tallet og utover. Deres høye kvalitet og Weinbergs likeverdige status mellom Prokofjev og Sjostakovitsj ble rost.
Matthias Corvin
program:
Symfoni nr. 17 "Minne"
op. 137 (1982–1984)
[01] Allegro sostenuto 10:13
[02] Allegro molto 18:41
[03] Allegro moderato 07:26
[04] Andante 16:38
total tid: 53:01
Wiener symfoniker
Vladimir Fedoseyev, dirigent
Live-opptak
Presseanmeldelser:
12/2011
Disse opptakene er de første og andre i det jeg håper blir en serie som kommer fra Bregenz-festivalen. Festivalen hadde også scenepremiere på Weinbergs opera Passasjeren nyter nå en åtte netters løpetur på ENO. Den ambisiøse Requiem Så hva utførte? Passasjeren (1967-8) er basert på en urovekkende historie der en tidligere Auschwitz-vakt ved en tilfeldighet møter en av ‘fangene hennes’ på en havbåt. Produksjonen er av David Pountney som gir et kort forord til notene for hver av disse NEOS-CDene. Det skal være andre forestillinger av Passasjeren i Wielki Teatr, Warszawa og Teatro Real, Madrid. Det er tydeligvis på tide, og et opptak kan absolutt ikke ligge for langt bak. Det er seks andre operaer samt 22 symfonier og 17 strykekvartetter.
Weinberg, også vist tidligere i russisk form som ‘Moishe Vainberg’ dukket opp for mange LP-lyttere på 1970-tallet på EMI-Melodiya ASD 2755. Kogan var solist i fiolinkonserten og Kondrashin dirigerte den fjerde symfonien. Den koblingen ble utgitt på nytt på CD på Olympia OCD622. Olympia ga i løpet av 1980-tallet og frem til ca. 2003 ut en "Vainberg Edition" hvis symfoniske bind nummererte OCD471 (6, 10), OCD472 (7, 12), OCD589 (18, 19) og OCD590 (17). Disse er nå vanskelige å finne og/eller uoverkommelige dyre på eBay eller Amazon. Imidlertid har de fått selskap av en ny generasjon CDer fra Chandos som har produsert innspillinger av symfoniene 1 og 7, 3, 4, 5, 14 og 16 samt noen av konsertene. Legg til denne innhøstingen Northern Flowers CD av Symphony No. 1 og Altos gjenoppliving av to Olympiaer fra kammersymfoniene og symfoni nr. 2. Den Manchester-baserte Danel Quartet som også opptrådte på Bregenz-festivalen har en syklus av kvartettene med CPO: De fem CPO-volumene til Weinberg: String Quartets er: Volume 1: 7773132; bind 2: 7773922; bind 3: 7773932; bind 4: 7773942; Bind 5: 7775662. Pianokvintetten er på en Nimbus-plate.
Den sjette symfonien – i motsetning til den 17th – er i fem satser og er lagt opp for guttekor og orkester. Koret synger tre dikt, to av dem er av uenige diktere. Den siste – brukt i finalen – distribuerer et dikt som ville ha sunget direkte og imøtekommende til det sovjetiske regimet. Ordene er ikke gjengitt i heftet, noe som er synd – en liten skam. War and the Holocaust buer over denne musikken og over de åtte og niende symfoniene. Man bør huske på at komponistens foreldre og søster døde i Warszawa-gettoen og at symfonien var samtidig med den cubanske missilkrisen. Musikken er alvorlig og alvorlig, men innenfor denne konsekvente intensiteten rekker Weinbergs ideer og i en fantastisk og ørespennende variasjon. Det er et forslag om klezmer-nostalgi klokken 9.00 i første sats som avsluttes med vedvarende strykere og stille inntoning av soloklarinetten. Den andre satsen minner noen ganger om Orff og Britten Spring Symphony. Sangen er fin, myk, men likevel skarp. Weinberg maler med en nyansert palett som balanserer rasende og rolig. Det er imidlertid noen grelle øyeblikk hvor orkester og kor har pari passu-roller. Den tredje satsen kun for orkester er eksplosiv med høyskrikende treblåsere. Dette er et voldsomt aktivt forfatterskap som antyder Sjostakovitsj. Den har til tider en noe fugal karakter. Den ender på en klokkes resonans som den fjerde satsen kommer ut av. Dette er en Largo - dyster og høy strekk - innstillingsord av Shmuel Halkin om emnet nazistenes massakre på Kiev-jødene - et emne også behandlet i Shostakovich 13 Babi Yar, skrevet i 1962. Ømhet og solbelyste tåkefelt flyter inn i synet . Hvis du liker Britten Spring Symphony eller Mathias This Worldes Joie, bør dette appellere sterkt. Når det er sagt, biter dens etsende syre i beinet og dypere enn begge komparatorene. Dette skarpe ansiktet blir knapt myket opp av optimismen i mange deler av V selv om vi blir konfrontert med milde påkallende salmer til en enhet som buer over Volga, Mekong og Mississippi. Sol og tåke blander seg i serafisk mumlet fred når verket lukkes.
Sinfonietta med fire satser nr. 1 er strålende, dynamisk, etnisk og lystig i ytre bevegelser. Dette er folkeinspirert materiale med Prokofjevs skarpe aksent og en Khachaturiansk virvel. Det er ikke et verk av symfonienes dybde. Dens arena er opptatt av det hyggelige rekreasjonsområdet. Den andre satsen er mer poetisk og tar del i de samme sideelvene som starten på finalen i den sjette symfonien. Den muntre lille Allegretto bruser smilende i det første Klezmer-ekkoet – et snev av dansene til Kodaly. Vorarlberg-orkesteret spiller den med elan og med et temperert utbytte.
Weinbergs symfonier 17-19 deler et kollektivt skjema: The Threshold of War. Alle tre ble spilt inn i sovjetiske opplesninger av Fedoseyev, som har en lang merittliste som mester Weinberg og også er dedikert til symfoni nr. 17. Det starter med konsentrert, uglamorøs, glødende strengskrift. Dette er melankolsk snarere enn dystert, alvorlig, men med et treffende drama og en generalisert semittisk innflytelse (7:03 i tr. 1). Den andre satsen lager et anspent spill av lavmælte hurtigløpende pianolinjer som treblåseren rolig funderer over. Det er en følelse av at det haster på det ene nivået og en sorgfull refleksjon på det andre. Dette gir plass til magre utvekslinger mellom brennende rike fioliner og messingfigurer. Klokken 9.40 hører vi Janáček-lignende strengskrik og forslag fra Dies Irae. Det er til og med en uthamret Mars-lignende trippel forte. På 4.03 i III er det en rørende balletisk nostalgi, men alltid med en utvannet aksent. Finalen er en Andante på 17 minutter, bare et minutt kortere enn andre sats Allegro Molto. Dette driver demonstrativt og med ettertenksom tilbøyelighet. Etter omtrent halve finalens lengde slås en mer dyster seirende tone an med fanfarer som svirres og sirenes rundt. Så kommer en nesten bønnfull intim mimring (12:00) som utvikler en ømhet (14:30) berørt av celestaen. Symfonien avsluttes med en protesterende og briljant ljå gest.
Liveopptredener er bevart på disse to platene, så noe hoste og atmosfære må påregnes inkludert knirking av stoler, men uten applaus.
NEOS bruker deres vanlige kortfold-format for å presentere disse to CD-ene.
Disse innspillingene er finansiert av instituttet som bærer navnet til den polske poeten og forleggeren Adam Mickiewicz (1798-1855).
Neos vil, jeg er sikker på, gi oss andre provoserende funn fra Bregenz. Den mest etterlengtede er Requiem som ble spilt der 1. august 2010.
To dypt alvorlige, men bare tidvis dystre symfonier og en underholdende Sinfonietta.
Rob Barnett
http://www.musicweb-international.com/classrev/2011/Dec11/Weinberg_v12_neos111256.htm