infotekst:
I skiftende stemmer og vers går sangen opp i det jublende lyset og ned i skyggene. Helge Slaatto (fiolin) erstatter Klaus-Peter Werani (bratsj), gir ordet tilbake til ham og tar det opp igjen for en kort duett med Frank Reinecke (kontrabass). Så igjen, og til slutten, fortsetter sangen å synges alene, av Erik Borgir (cello) og til slutt igjen av bassisten. I korte, svært personlige heftenotater forteller de fire utøverne hvordan de opplever musikken de spiller: som en fanfare, som en rasende strøm, som en reise ut mot havet, inn i ukjente vidder. Som en konfrontasjon med uendelig smerte. Og som et glimt av håp om noe hinsides, for livet etter døden.
program:
Nicholas Brass (* 1949)
Songlines (2006 / 2007)
for solo-strenger
[01] Prolog (2006) for bratsj solo 01:44
[02] sanglinjer I (2006) for fiolinsolo 12:38
[03] Intermission (2007) for bratsj solo 02:20
[04] sanglinjer III (2007) for bratsj solo 23:16
[05] sanglinjer IV (2006) for fiolin og kontrabass 12:18
[06] sanglinjer V (2007) for cellosolo 12:02
[07] Epilogue (2007) for kontrabasssolo 11:39
total tid 76:32
Helge Slaatto, fiolin
Klaus Peter Werani, bratsj
Erik Borgir, cello
Frank Reinecke, kontrabass
Presseanmeldelser:
Brass, Nicholas
Songlines for solo-strenger
Artist: Helge Slaatto, fiolin; Klaus-Peter Werani, bratsj; Erik Borgir, cello; Frank Reinecke, kontrabass
Utgiver/etikett: NEOS 11021
Kategori: CDer
publisert i: Neue Magazin für Musik 06/2010, side 89
Musikalsk vurdering: 5
Teknisk vurdering: 5
Repertoarverdi: 5
Hefte: 5
Samlet vurdering: 5
Hvis uttrykket ikke hadde noe konservativt i seg, ville man bli fristet til å skrive det i sanglinjer for solo-strenger (2006/07) er ingen steder komponert «mot instrumentet». Men heldigvis finnes det en annen måte: Nikolaus Brass' musikk har ingenting påtvunget, dens styrke er dens naturlighet. Cantilenas fra pennen hans ser alltid ut som om de var støpt fra en enkelt kilde. Den stille sirklingen rundt individuelle intervaller kan fortsette for alltid. Og så er det denne organiske enheten i hele verket; også ofte tolket med en negativ klang, men kan høres med betagende perfeksjon i messing.
Fire setninger omfatter Songlines. De er innrammet av en prolog og en epilog, en gang avbrutt av en «pause» for bratsjsolo. Gesten til de omtrent tolv minutter lange bevegelsene er for det meste vendt innover. «Songlines I» for fiolin er som en meditasjon i de høyeste registre. De polyfoniske akkordene er sofistikerte, ispedd glissandos på en liten plass. Forberedt av den avslappede "pausen" når Brass en kunstnerisk høyde i de sentrale "sanglinjene III" for bratsj som kan sammenlignes med hovedverkene i bratsjlitteraturen, som de av Pierluigi Billones ITI KE MI (1995). Messing er relativt mindre radikalt, men samtidig mer fleksibelt. Glass med skjøre flageoletpassasjer går sømløst over i sofistikert, vanlig spilt polyfoni, deretter følger flate episoder, noen ganger med sprø intonasjon i forten, så igjen med fint dosert buetrykk.
Sanglinjene kan ikke fungere uten den spesialiserte tolken. Messing kan regne seg heldig med Helge Slaatto (fiolin), Klaus-Peter Werani (bratsj), Erik Borgir (cello) og Frank Reinecke (kontrabass). Herrene må ha forberedt seg med selvoppofrelse, instrumentelle ferdigheter alene forklarer ikke den spesielle intimiteten til opptakene. Teknikerne og produsenten Helmut Rohm fra Bayerischer Rundfunk spilte også sin rolle i dette: Mikrofonene er konsekvente; Det er akkurat den rette balansen mellom påtrengende nærhet og avstand. Subjektive kommentarer fra utøverne i heftet runder av en rasende produksjon. «En utenomjordisk musikk, lengsel, intim, følsom, stille syngende for seg selv», er hvordan cellist Erik Borgir beskriver sine inntrykk. Det er knapt noe å legge til. Kun: toppkarakterer.
Torsten Möller
14.08.2010
17.02.2010
Nikolaus Brass – sanglinjer
Lenge ble Nikolaus Brass ansett som en outsider i dagens musikkliv, en som gikk sine egne veier som komponist og lege og bare av og til fikk folk til å sette seg opp og legge merke til musikken hans. Det har endret seg fundamentalt i det siste. Brass, som ble født i Lindau i 1949 og har bodd og arbeidet i München-området i mange år, får for tiden stor nasjonal oppmerksomhet utover New Music-kretsene. En CD med hans «songlines»-syklus, en serie solo- og duostykker for strykere fra 2006/07, er nå gitt ut på NEOS-etiketten.
Hans komposisjon, som Nikolaus Brass driver i urokkelig kontinuitet ved siden av sin daglige jobb som lege og redaktør av et medisinsk tidsskrift, oppstår fra en indre nødvendighet utover ulike skoler og estetiske duehull. Brass ga først ut sine egne verk relativt sent, i begynnelsen av trettiårene. Det er nå et mangfoldig oeuvre som inkluderer stykker for store ensembler så vel som kammermusikk i ulike formasjoner. Karakteristisk for musikken hans er flytende tidsprosesser, spørsmål om orden og forstyrrelser, den upretensiøse skanningen av den ytre akustiske overflaten for hva den inneholder som gjenklang, så vel som aspekter ved menneskelig eksistens, dens evne til å huske og glemme, den konstante syklusen av å miste. og finne igjen. Selv om Brass er en stille personlighet og aldri har gjort mye oppstyr om seg selv og sitt arbeid, uttaler han seg på en veldig reflektert måte når det kommer til relevansen til samtidsmusikk eller komposisjonens tilstand.
Usynlig, mytisk kart
Tittelen på syklusen hans "songlines" refererer til Bruce Chatwins roman "The Songlines" (tysk: "Dream Paths"), som beskriver en reise gjennom det indre av Australia og kretser sentralt rundt sanglinjene til aboriginerne. Dette er et slags usynlig, mytisk kart over Australia som overføres fra generasjon til generasjon gjennom sang og er grunnlaget for urbefolkningens migrasjon. Musikken til Brass handler imidlertid ikke om å fortelle disse historiene i konkret programmusikk, men snarere om en «indre sang», som for ham er vesentlig for den bevisste oppfattelsen og bearbeidingen av musikk. Syklusen er innrammet av en kort prolog for bratsjsolo og en epilog for kontrabass.
Enormt mangefasettert lydreise
Seks solo- og duostykker av ulik lengde (CDen mangler «songlines» II og VI på grunn av den totale lengden) står i mellom og sporer i skiftende stemmer lydspekteret og «sang» til de respektive instrumentene i en utrolig fargerik og fantasifull måte. Som ofte med messing, noteres delene fritt og gir musikerne gestusfrihet når de designer replikker eller sangstemmer. Med Frank Reinecke (kontrabass) og den norske fiolinisten Helge Slaatto, som «sanger» er dedikert til, samt Klaus-Peter Werani (bratsj) og Erik Borgir (violoncello), utforsker tolkere som allerede er kjent med messingmusikken. denne serien av stykker ekstremt følsomt og samtidig virtuost. Korte, svært personlige heftenotater fra disse fire musikerne skisserer hvordan de opplever denne musikken: som en fanfare, som en rasende strøm, som en reise ut til havet, inn i ukjente vidder. Uten at Brass «gjør» mye, tar musikken hans oss med på en fint utformet, enormt mangefasettert lydreise... Absolutt verdt å lytte til!
Meret Forster