Nikolaus Brass: Stryketrioer

DE TRE ER EN EGEN VERDEN
Om å skrive og spille stryketrioer

Klaus-Peter Werani: I arbeidet ditt er det en slående opphopning av stykker for klassiske kammermusikkensembler, duoer, trioer og strykekvartetter. Vi har nå spilt inn dine tre stryketrioer, som ble skapt over en periode på mer enn 30 år. Hva betyr det å skrive «klassisk» kammermusikk for deg?

Nikolaus Brass: Jeg tror preferansen for "klassiske" kammermusikksettinger faktisk er basert på den "klassiske" rollen som kammermusikk alltid har spilt for komponister - nemlig ting som har blitt utvidet til større settinger, brakt tilbake til en smalere, skarpere komposisjonsfokus bringe til. Som komponist er du ingen steder mer utfordret enn når det gjelder å begrense midler. For meg betyr trioskriving eller kvartettskriving å utsette meg selv for den enorme kraften som disse sjangrene har blitt ladet med de siste 250 årene. Men starten min var i utgangspunktet helt naiv.

Klaus-Peter Werani: Din første trio ble til før din første kvartett.

Nikolaus Brass: Jeg skrev min første stryketrio i 1981/82 for å unngå kvartetten. Naiv som jeg var, trodde jeg trioskriving ville være lettere. Som jeg da innså: en stor feil. Jeg hadde faktisk ingen anelse. Jeg kjente Webern Trio, Schönberg Trio og den helt uforlignelige Mozart Trio, men ellers? Jeg hadde ingen erfaring. Fortsatt «beskyttet» av instruksjonene jeg hadde mottatt fra Lachenmann, kastet jeg meg ut i et verk hvis implikasjoner jeg ikke kunne anslå. Det var en begynnelse for meg, derav tittelen: Morning Praise. En øm begynnelse: mitt første barn var nettopp født. Jeg designet en skjør, skjør, truet verden, eller bedre: en øm, spørrende «kommer til verden». Slik sett har musikken en viss narrativ struktur. Sparsom bruk av sitater bidrar også til dette, som «Jeg er strålende, jeg er vakker» fra Kantate nr. 49 av Bach. Premieren var i 1984 i Darmstadt på sommerkursene, spilt av den tyske stryketrioen. Det var først gjennom arbeidet med dette stykket at jeg skjønte hvilken "hot potet" jeg hadde rørt med stryketrio-sjangeren.

Klaus-Peter Werani:  Etterpå ble det en lengre pause og din første strykekvartett i 1 fulgte formelt en ny strategi.

Nikolaus Brass: Ja, her forsøkte jeg først å legge et klart, håndterbart grunnlag gjennom den konsise formen og setningenes tredelte struktur. Svaret på det var min store 2. strykekvartett, som – trodde jeg – ville bli min kvartett og det ville være bra. Men det var det ikke, og konfrontasjonen med trioen og kvartetten stoppet ikke.

Klaus-Peter Werani: Jeg ser et tydelig forhold i dine respektive andreverk – det være seg for kvartett eller trio – sammenlignet med det første. Mens de første verkene har hørbare narrative tråder, brytes denne kontinuiteten i de andre verkene. Det er som om du hadde designet øyer av lyd, musikk uten overgang, felt som grenser til hverandre, men som ikke berører hverandre. Ikke samhandle med hverandre. Hvordan ble denne formen til?

Nikolaus Brass: Jeg ønsket å motvirke de narrative strukturene til mine tidligere stykker. Jeg utviklet former som besto av upåfallende, men likevel tydelig konfigurerte musikalske moduler som var designet metrisk, harmonisk, i deres forskjellige tetthet eller gestale egenskaper på en slik måte at de kunne kobles sammen nesten uendelig. Du kan også kalle det et spill med byggeklosser. I den andre kvartetten og den andre trioen med tittelen Glanz jobbet jeg slik og prøvde å skrive sømløs musikk som endrer seg fra den ene tilstanden til den andre, uten "motivasjon", og der bare sekvensen av de enkelte stykkene på slutten gjør noe kan sees fra helheten. I dette verket ble jeg også fascinert av skimmeret og "glansen" i overtonene som jeg aldri helt klarte å kontrollere. En glans som unngår oss.

Klaus-Peter Werani: Det er én utvikling som virker viktig for meg i din tredje og siste stryketrio: individet trer sterkere frem. Det er passasjer der de enkelte instrumentene uttrykker seg veldig tydelig som én stemme, mens de andre går tilbake og forblir tause.

Nikolaus Brass: Det er en korrekt observasjon. Men det som virker merkelig for meg er at isolasjonen av stemmene i en trio har en annen kvalitet enn når den oppstår i kvartettsammenheng. For meg beholder trioen alltid karakteren av enhet, av enhet – også i vektleggingen av enkeltstemmer – mens isolasjon i kvartetten raskt blir «Primarius-aktig»: en person spiller, de andre akkompagnerer. På den annen side forblir hver situasjon i en trio - selv om for eksempel to er stille og bare én spiller - en situasjon som er nært knyttet til treenigheten. Det er som om triaden aldri går i oppløsning, de tre er alltid involvert, det er en egen verden.

Klaus-Peter Werani: Jeg føler det på samme måte når jeg spiller trioer. Stemmernes likhet er enda større, mye større enn i kvartetten. Først når alle spiller som «Primarius» og bringer inn denne holdningen, oppstår denne spesielle enheten, som er mer individuell og samtidig mer sammenhengende enn med en kvartett. Du trenger en større tilstedeværelse som spiller for trioen. Mens jeg ser etter homogenitet i en kvartett, ser jeg etter profil i en trio. Det er egentlig tre personer som snakker.

Nikolaus Brass: Men alltid fra et fokus på de tre stemmenes enhet.

Klaus-Peter Werani: Din 3. stryketrio lever veldig av impuls. Hvordan kom du til å skrive dette verket? Det var ingen ordre.

Nikolaus Bass: Alle stryketrioene ble laget uten kommisjon. Det var to impulser for den tredje: Jeg var ikke fornøyd med den andre. Samlet sett syntes jeg plutselig en hel gruppe komposisjoner var for "selvforsynt". Med dette mener jeg det - faktisk ønskelige - å hvile i en selv.Bykker som tilsynelatende ikke dreier seg om annet enn seg selv ble mistenksomme for meg. Jeg tenkte at jeg måtte endre glans. Men det gikk ikke. Jeg måtte skrive et nytt stykke. Den andre, men nært beslektede, impulsen var en følelse av utilstrekkelighet overfor meg selv som komponist: i mange stykker hadde jeg alltid gitt «frie tøyler» til progresjonen, hadde ikke bestemt meg for nøyaktig metrikk og rytme, og hadde alltid lagt igjen mye til tolken, til musikken gitt mye tid. Nå ville jeg skrive et rytmisk og metrisk veldig komponert stykke som er båret ut av en uendelig indre spenning, et stykke ren energi.

Klaus-Peter Werani: Hva handler undertittelen om?

Nikolaus Messing: Tegn, tegninger – tegninger. Det engelske ordet er viktig her: «to draw» betyr også å trekke ut noe med innsats. Ta med noe frem i lyset. I 2008, noen år før jeg skrev verket, så jeg en utstilling av Richard Serra på Kunsthaus Bregenz: Drawings – Work Comes Out of Work. Det ble jeg veldig imponert over. Og på skrivebordet mitt var det små reproduksjoner av noen av disse helsvarte bildene. Disse små reproduksjonene fikk meg i gang. Jeg skrev musikk der jeg tenkte: Ikke slipp så lenge som mulig. Og selv om bevegelsen fryser, forblir spenningen. Og i bakgrunnen så jeg for meg deg, TrioCoriolis, som mulige utøvere – uten engang å spørre deg. Og så tenkte jeg: ta sjansen! Hvordan var prosessen med å nærme deg stykket for deg?

Klaus-Peter Werani: Du kan ikke øve på stykket for den nøyaktige vertikalen. Du må først forme disse horisontale linjene og utvikle tillit til din egen styrke som du må "komme gjennom" dette stykket med. Du bør ikke lade den for mye, alt skal være fullt av energi, men fortsatt være hørbart. Dette skapte i utgangspunktet et sterkt spenningsfelt i oss. Jeg mener, det var først etter noen få forestillinger og nå under produksjonen at vi klarte å finne balansen, eller rettere sagt, at denne spenningen ble løst.

Nikolaus Brass: Ja, nå da jeg hørte på det, hadde jeg en sterk følelse: at disse tre stykkene danner noe som en enhet, at de - over en periode på over 30 år - utvikler noe som en tanke. Det kan du ikke vite når du skriver det enkelte arbeidet. Jeg ser nå noe av identiteten min i trioene.