Peter Brötzmann og ICI Ensemble
program:
Vakre løgner
[01] I. Skjønnhet lyver ikke 31:41
[02] II. Betrakterens øye 40:13
total spilletid: 71:56
Peter Brötzmann: tenorsaksofon, klarinett, tárogató
Roger Jannotta: fløyter, klarinett, obo, altsaksofon
David Jäger: sopran og tenorsaksofoner, bassklarinett
Markus Heinze: baryton og altsaksofoner, kornett
Christofer Varner: trombone
Leo Gmelch: tuba, basstrombone
Martin Wolfrum: piano
Gunnar Geisse: bærbar PC
Georg Janker: bass, elektronikk
Senket Pöschl: trommer
infotekst:
Peter Brötzmann, stor og gammel mester i europeisk frijazz, har skapt musikk som regnes for å være den mest innflytelsesrike og banebrytende på 20- og tidlig på 21-tallet – se Machine Gun (1968) eller, senest, Full Blast med Michael Wertmüller og Marino Pliakas.
Brötzmanns innspilling presentert her og spilt inn sammen med Munich ICI Ensemble svinger bevisst mellom samtidskammermusikalsk intimitet og virtuos glans – integrert i en storstilt form som avtalt, men skapt rent fra øyeblikket.
Presseanmeldelser:
dalstonsound.co.uk
09.03.2016
International Composers and Improvisers (ICI) Ensemble kommer til Beautiful Lies (NEOS) etter tidligere møter med blant andre George Lewis, Olga Neuwirth og William Parker. Det er nok trygt å anta at Peter Brötzmann, som komponerte musikken og stjernene som fremhevet utøver, ikke trenger noen introduksjon.
Brötzmann storbandinnspillinger er relativt få, så Beautiful Lies er litt av et kupp for NEOS, hvis nye musikkkatalog er i ferd med å forme seg (se også min anmeldelse av ledsagerutgivelsen av Brötzmann-medarbeider Michael Wertmüller, Terrain! Terrain! Pull Up! Pull Up ! – en helt annerledes storbandøkt).
Selv om ICI Ensemble rommer ham vakkert, er Brötzmann i stor grad en sentral tilstedeværelse i hele Beautiful Lies, som ble spilt inn på konsert i München i februar 2014. Hver spiller setter sitt preg, men han dominerer naturligvis en firesterk sivseksjon. Det har vært en merkelig klage på sosiale medier at settet ikke er prydet av et av Brötzmanns tresnitt eller litografier, men objektet som er fotografert for omslaget er en av hans, en 2013-skulptur i tre, lær og maling, med tittelen Joystick – et signal , kanskje, at saksofonisten hadde denne datoen veldig under hans kontroll.
På andre datoer har ensemblet noen ganger inkorporert mer i form av elektronikk og prosessering - medgründer Christofer Varner, for eksempel, forbedrer noen ganger trombonen sin med samplingprogramvare - men ikke her. Gunnar Geisse spiller laptop og (ukreditert, eller på annen måte samplet) elektrisk gitar, og Georg Janker bruker elektronikk for å behandle bassen sin; men ellers er det blandet siv som dominerer. Det er ingen messingseksjon som sådan, bare trombone og basstrombone foruten den bærbare datamaskinen, rytmeseksjonen og Martin Wolfrums piano.
På album av Brötzmanns Chicago Tentet var lederlistene uten unntak de mest utfordrende for lytteren, de var hardt sagt ikke-idiomatiske, uten å bruke eller referere til noen kontekst bredere enn gratis musikk. Uansett hvor ofte jeg spiller hans «Foolish Infinity» eller «Burning Spirit» fra 1/2/3, for eksempel, virker oppfølgingsstykkene til Mats Gustafsson og Ken Vandermark alltid som landfall.
Begge disse komposisjonene varte i en halvtime, og det samme gjør det første stykket her, «Beauty Doesn’t Lie». Den andre, «Eye of the Beholder», er ti minutter lenger. Pust dypt inn...
«Beauty Doesn’t Lie» begynner med de fire sivene i konferansen, resten av ensemblet sleper seg inn, og vi er snart i gjenkjennelig Brötzmannsk terreng. Pianoet introduserer biter av flintlys, og sivnettet er luftigere enn messingdominansen som er vanlig med storband. Bearbeidet elektrisk gitar hakker i mellomrommene og åpner rom for dialog med Roger Jannottas fløyte. Men det er bare ett sted her, og det er Brötzmann, som dominerer sivet og leder deres gjeninnføring av dominans over de stadig mer abstrakte elektroniske teksturene.
Det er da en tinderbox-strekning av fritt spill, og et nydelig, atmosfærisk mellomspill for piano med forberedelser, fløyte og klarinett, som antar roen til et kammerverk (stemningsmessig, noe som ligner på Messiaens «Quatuor pour la fin du temps») , og det er også en stille plass for dempet, snøftende og snusende trombone. Det er trommeslageren som samler en andre fri-for-alle, som Brötzmann kaster et surt duskregn over, og deretter introduksjonen av piano som signaliserer et nytt skifte inn i et rom for pianisten Daniel Brylewski å bryte, og setter plassen for et sakte tempo, litt sleip finale, lederen nå ømt varm av tonen. Ved første avspilling er det Brötzmanns mer skarpsindige og stridsomme øyeblikk som skiller seg ut, men han dekker faktisk et bredt uttrykksfullt spekter.
Det er vanskelig å si hvilket siv som er Brötzmanns når "Eye of the Beholder" begynner. Det er absolutt hans tenor som holder linjen mot forstyrrende, beat-boxy behandlet perkusjon; en av de andre sivene satt deretter mot Georg Jankers selvsikkere bass. Forestillingen slår seg deretter inn i en edgy handel i partnerskap, med messing dominerende, og live-behandlet lyd og fløyteskår som glir i miksen. Uunngåelig, kanskje, er det Brötzmann som går tilbake til intensiteten, og deretter gjeter ensemblet gjennom en hvitvannspassasje drevet av kraftig kontrabassbuing og rullende perkusjon. Og det er bare de første tjue minuttene.
Det er da en lang passasje for ensemblets siv mot ressurssterk pianisme, som går over i en flintigere utveksling mellom det nå dominerende pianoet, bassen, skumle perkusjonen og dempet messing. Brylewski går deretter under lokket til pianoet når sivet begynner å hakke bort, det forventede oppsvinget løses i stedet av en calmando-passasje, kontemplativ drøvtygging opprettholdes selv når to siv suser i disputas, men så mørknet av akkordpiano. Oppdemmet aggresjon renner til slutt ut i en mengde konsentrert heftighet, en enorm kontrabassdrone som gir stabilitet for en roligere innkjøring til et slow-mo klimaks, der Brötzmann vever variasjoner på en nydelig melodi som minner meg om «Nature Boy» .
Dette er et mer tilgjengelig sett enn de tungvekts Tentet-innspillingene. Brötzmann klarer å flette sitt varemerke skrål og machismo med ensemblets nyanserte teksturer på måter som minner oss om hvor følelsesmessig øm og reflektert han noen ganger er i soloopptredener.
Tim Owen