infotekst:
Stillhetens vedvarende kraft
Kvartetten Otomo Yoshihide · Axel Dörner · Sachiko M · Martin Brandlmayr ved Donaueschinger Musiktage
Mesterne i Zen ville absolutt nyte det. Rytmene, som stadig gjentas med stor ro, minner om klikkelydene forårsaket av bambusrørene i japanske Zen-klostre, som gjentatte ganger fylles med vann og vipper nedover i samme stoiske rytme.
Men sinustonene som lyder vekselvis på 50 Hertz og på 18.000 XNUMX Hertz, som en klingende refleks av den vedvarende rytmen, bør også imponere Zen-munker. Fordi de tvinger deg til å konsentrere deg og fordype deg i musikken. Stillhetens øyeblikk som preger det første halvtimessporet til Otomo Yoshihide-kvartettens doble SACD er bare en logisk fortsettelse av denne innspillingen preget av ekstrem økonomi og ytterste presisjon.
Den nyopprettede Otomo Yoshihide-kvartetten var i stand til å imponere på sin første konsert i Donaueschingen i 2005. Selv spesialistene på ny musikk ble overrasket over den høye formelle konsistensen som disse fire improvisasjonsartistene jobbet med.
Otomo Yoshihide, den musikalske jack-of-all-trades bosatt i Tokyo, som som medlem av gruppen "Ground Zero" hadde en innvirkning på internasjonal stil innen både avant-støyrock og eksperimentell reduksjonisme, satte sammen en gruppe som- minded people for forestillingen på Donaueschinger Musiktage: I tillegg til sin mangeårige musikalske partner Sachiko M fra duoen "Filament", hvis irriterende, nakne sinustoner kommer fra en liten sampler hvis testtoner sendes gjennom en oscillator, to hovedpersoner fra den europeiske improvisasjonsscenen spiller trompetisten Axel Dörner og trommeslageren Martin Brandlmayr i Otomos Quartet.
Begge musikerne er kjent fra scenen for estetisk reduksjonisme - Brandlmayr plukker nesten aldri opp trommestikkene, i stedet bruker han hendene eller børstene for å forvandle trommene sine til et flerlags perkusjonsinstrument; Dörner blåser nesten aldri en konvensjonell trompettone, bare for å mutere instrumentet sitt til et delikat klingende luftrør, som han også endrer mikrotonalt takket være en innebygd lysbilde.
Men i likhet med Otomo har begge instrumentalistene også vært i stand til å bli hørt i helt forskjellige sammenhenger en stund: Brandlmayr som medlem av trioen «Radian», som nylig har produsert elektronisk transformerte ekko av rockemusikk, og Dörner i gruppen « The Disappointment," som er det komplette verket til Thelonious Monk registrert. I opptakene spiller Otomo selv en elektrisk forsterket, semi-akustisk gitar og to platespillere, selv om han ikke bruker dem som en vanlig DJ fordi han ikke spiller plater, men stort sett produserer lydene sine direkte på pickupene.
Det var deres allsidighet og åpenhet som gjorde at disse fire musikerne kunne smelte sammen til en uvanlig enhet under prøvene før Donaueschingen-forestillingen. Derfor inneholder utgivelsen i tillegg til konsertprogrammet også de to mest uvanlige studioopptakene (på SACD 1). Otomo Yoshihide-kvartetten undergraver på imponerende vis reduksjonismens klisje. Selv om dynamikken i improvisasjonene ofte er ekstremt redusert, utvides lydspekteret stadig av de eksperimentelle spillestilene til de fire musikerne.
I likhet med Helmut Lachenmann demonstrerer denne kvartetten at meningsfull og sensuell musikk kan lages med støy. At den i tillegg har noe ubehagelig og sta over seg løfter den som en tidskritisk stemme fra estetisk ubetydelighet. For i en tid med blomstrende «hendelser» henter motstand sin største styrke fra stillhet.
Reinhard Kager
program:
Donaueschinger Music Days 2005
SWR2 NÅJazz
Quartet
Otomo Yoshihide · Axel Dörner
Sachiko M · Martin Brandlmayr
tillokkelser av ellipsoiden
SACD 1 48:18
[01] forlokkelse 1 36:58
[02] forlokkelse 2 11:13
SACD 2 47:36
[03] forlokkelse 3 21:12
[04] forlokkelse 4 26:18
Alle komposisjoner av
Quartet
Otomo Yoshihide · Axel Dörner · Sachiko M · Martin Brandlmayr
Otomo Yoshihide: platespiller, elektronikk og gitar
Axel Dörner: trompet
Sachiko M: sinusbølger
Martin Brandlmayr: trommer
Presseanmeldelser:
06.10.2011
Den minimalistiske improvisasjonen av Otomo Yoshihides kvartett, samlet til Donaueschinger Music Festival i 2005, leverer en grundig abstrakt lyd som aldri kan beskrives som stump.
Denne sammenkomsten av tungvektsimprovisatorer ga to plater – den ene, en studioøkt og den andre, en liveopptreden – spilt inn over tre dager. De som er kjent med genialiteten til Yoshihides musikk, kan følge karrieren hans fra den støyende rocken til bandet hans Ground Zero til hans svingende frijazz-innspillinger for små og store ensemble. Hans tidligere utgivelser inkluderer to hyllester fra 2010: en, til Albert Ayler, Bells; den andre, til Ornette Coleman, Lonely Woman (begge på Doubt). Hans mangeårige samarbeidspartner, siden bølgeartisten Sachiko M, utgjør duoen som er Filament, et improviserende band som ofte inviterer gjestesamarbeidspartnere. Slik er det her, med Yoshihide/M-duoen utvidet til å inkludere Martin Brandlmayr, hvis trommespill i postrock-bandet Radian har en parallell til Tortoise og Chicago Underground Trio. Avrunder kvartetten er den reduksjonistiske trompetisten Axel Dörner, en spiller like godt egnet for post-post-bop, som hørt i hans Thelonious Monk tribute-band Die Frustration, eller som en minimalistisk spiller i Phosphor.
Her holder bandet en stille, nesten meditativ lyd. Innspilt i både 5.1 surround SACD-lyd og enkel to-kanals stereo, stoler kvartetten på stille passasjer, med nesten en støyende overraskelse av babling, spesielt på studioinnspillingen av den første platen. Spillerne virker fornøyde med å lytte og bidra med (noen ganger nølende) gester. Dörners pustende flagrende flyter over en understrøm av Ms høyfrekvente toner og fløyter. På samme måte er Yoshihide egnet til å levere elektronisk nynning som om det var et pust som ble utstøtt.
Studioinnspillingen fremstår som en eldgammel skog av 800 år gamle redwood-trær, med den implikasjonen at trærnes samtaler ikke skal forhastes, mens CD2, live-platens "Allurement 3" og "Allurement 4" er (bare et lite stykke) litt) mer støyende, spillerne samhandler mer med overlappende lyder. Brandlmayr fortsetter å unngå trommestikkene for håndtrykk og klapp, mens den kollektive samtalen øker. Dörners pustende gysninger spretter av elektronikkens ping og pop, mens de skrapete poplene på en vinyl-LP gjentar seg i et slags science fiction-b-film-lydspor.
Både i studioet og liveopptreden-platene er tid – eller følelsen av musikalsk tid – nesten ikke-eksisterende. Disse fire improviserende spillerne deltar i en klassisk dialog om den empiriske-versus-metafysiske naturen til lyd- og musikkskaping.
Marc Corroto