infotekst:
Sofia Gubaidulina · Kammermusikk med kontrabass Da jeg begynte å spille kontrabass for mange år siden, utviklet jeg visse anelser om hva det kunne være: musikk for kontrabass. Den elementære kraften til den mørke, jordiske tonen, men spesielt de tilfeldige lydene, støyene og overtonespektrene, satte i gang fantasien min. Over tid har jeg fremført mange komposisjoner som kunstferdig utnytter kontrabassens muligheter. Men i Sofia Gubaidulinas verk fant jeg musikk som utnytter essensen av instrumentet mitt til en dybde og sannhet som aldri før er opplevd. Her kunne jeg finne mine lydfantasier fra fortiden igjen – genialt fortettet til musikalsk form. De nåværende opptakene er publisert i anledning Sofia Gubaidulinas 80-årsdag. Spesielt de siste årene har komponisten komponert mer musikk for kontrabass og har skrevet nye versjoner av noen av verkene hennes med kontrabass. Gjennom vår innspilling kan disse verkene høres i sin helhet for første gang. I tillegg kan utviklingen av Sofia Gubaidulinas arbeid spores her over fem tiår. De følgende tankene er basert på personlige samtaler med komponisten samt på biografien til Michael Kurtz (Urachhaus, 2001) og boken Nummermystikk i musikken til Sofia Gubaidulina av Valeria Zenowa (Kuhn/Sikorski, 2001). »Jeg er overbevist om at musikkinstrumenter, utenfor deres kontroll av mennesker, har mange andre lyder i naturen og ønsker å uttrykke dem. Men menneskelig arroganse får oss til å fortsette med rutinen vår med å tvinge instrumentene til å spille i henhold til notene, og vi glemmer å få tonene ut av dem som de virkelig vil spille." (Kazue Sawai) Sofia Gubaidulinas evne til å sanse og forløse tonene som er iboende i instrumentenes helt egen essens former musikken hennes betydelig. Din tilnærming til instrumentene er lik den til levende vesener. Hun prøver å forstå egenskapene deres med alle sansene. Gjennom sine usedvanlig sterke spirituelle evner, som er basert på en dyp religiøsitet, lykkes hun med å gjenkjenne sjelen til et instrument og gi det en stemme. "Jeg vil frigjøre materie og gi en lov." (Sofia Gubaidulina) Følelsen for perfekte proporsjoner er allerede tydelig i Sofia Gubaidulinas tidlige arbeider. På begynnelsen av 1980-tallet kom hun til nye løsninger ved å undersøke musikkteorien til Pyotr Meshchaninov. Det er spesielt ideen om utviklingen av hele det musikalske materialet fra en enkelt lov som former komponistens verk fra nå av. Fibonacci-serien er av sentral betydning, der hvert tall danner summen av de to foregående: 0-1-1-2-3-5-8-13-21 osv. Denne serien nærmer seg det gylne snitt i sitt forløp og forekommer som konstruksjonsprinsipp i mange ulike former i naturen, f.eks. B. når du arrangerer kronblader eller greiner på trær. Materie, frigjort av intuisjon og fantasi, møter loven om tall, og det såkalte tallsubjektet dukker opp: »Så forlater du arbeidet ditt, går inn i skogen og forestiller deg spillet av punktene i det gylne snitt, deres "dansing"; Uten at du vil det, forvandles tallene til ekte lydlag og musikken begynner å flyte!» (Sofia Gubaidulina) Denne tallmystikken er ikke en esoterisk gimmick, men snarere et nødvendig middel for å gjøre musikk i stand til å utvikle seg naturlig og dermed gjøre den til et bilde på guddommelig skapelse. "Jeg strøk en streng med buen og plutselig, i samme øyeblikk, kjente jeg at denne lyden var min sjel." (Sofia Gubaidulina) I 1975 grunnla Sofia Gubaidulina sammen med Vyacheslav Artyomov og Viktor Suslin improvisasjonsgruppen Astreja, som eksisterte til 1981. I dette 'komponistlaboratoriet' praktiserte de tre fri improvisasjon på en rekke folkeinstrumenter og utvidet dermed horisonten til arbeidet sitt. Allerede de Fem etuder for harpe, kontrabass og trommer fra 1965 har improvisasjonselementer. Siden den gang har metrisk frie seksjoner eller passasjer med fullstendig improvisasjonsfrihet vært en viktig del av verkene hennes. Noen opptak av Astreja-improvisasjonene er bevart: de var en viktig inspirasjonskilde i utarbeidelsen av dette prosjektet, fordi innflytelsen fra arbeidet med Astreja på Sofia Gubaidulinas verk er umiskjennelig. »At denne saken er organisk og ikke mekanisk ble spesielt tydelig. Og å drepe en organisme er så enkelt! Noen få egoistiske impulser, noen uforsiktige grep - og det hele er over.' (Viktor Suslin) I sin uttalelse viser Suslin til arbeidet med Astreja, men det gjelder også tolkningen av Sofia Gubaidulinas musikk. Det ofte tilbakevendende elementet i flageolet glissandi kan tjene som et eksempel: utførelsen deres er som å leke med tilfeldigheter som duopartner, der tilfeldige sekvenser av lyder hele tiden krever spontane reaksjoner for å holde lydstoffet intakt og fortsette å spinne. Uansett er strukturen i denne musikken, til tross for dens elementære kraft, svært skjør: bare det som er absolutt nødvendig blir nedtegnet skriftlig, alt annet må oppdages og føles gjennom uopphørlig spørsmålstegn ved partituret. Enkelheten i partituret fungerer som et beskyttende speil, som betrakterens første blikk trekkes til og som ikke gir noen indikasjon på strukturenes rikdom. Ideelt sett ligner lyden av Sofia Gubaidulinas musikk et flere hundre år gammelt tre: proporsjonene er perfekte, men årstidene, vinden og været har formet det og formet dets karakter ytterligere. Den er tydelig å gripe og samtidig ugjennomtrengelig kompleks i sitt kosmos av former og farger. Hans essens kan oppleves på mange forskjellige måter, men han holder på hemmeligheten sin. Martin Heinze |
program:
CD 1
total tid 58:38
Fem studier for harpe, kontrabass og perkusjon (1965) 12:28
[01] Jeg Largo 03:09
[02] II Allegretto 02:10
[03] III Adagio 02:31
[04] IV Allegro disperato 01:37
[05] V Andante 03:01
Elsie Bedleem, harpe Martin Heinze, kontrabass Jan Schlichte, slagverk
[06] pantomime for kontrabass og piano (1966) 09:25
Adagio - Allegro - Largo
Martin Heinze, kontrabass · Heike Gneiting, piano
Åtte studier for kontrabass (1974/2009) 23:19
[07] I staccato - legato 01:41
[08] II legato – staccato 03:18
[09] III espressivo – sotto voce 02:18
[10] IV rikosjett 02:16
[11] V sul ponticello – ordinario – sul tasto 03:09
[12] VI al taco – da punta d'arco 01:40
[13] VII pizzicato – arco 03:10
[14] VIII senza arco 05:47
Martin Heinze, kontrabass
[15] Sonata for kontrabass og piano (1975) 13:02
Martin Heinze, kontrabass · Heike Gneiting, piano
CD 2
total tid 56:39
[01] I Croce for kontrabass og bayan (1979/2009) 15:26
Martin Heinze, kontrabass · Elsbeth Moser, bayan
[02] Nesten Hoquetus for bratsj, kontrabass og piano (1984/2008) 15
Ulrich Knörzer, bratsj · Martin Heinze, kontrabass · Heike Gneiting, piano
Stillhet for bayan, fiolin og kontrabass (1991/2010) 19:51
[03] I 04:00
[04] II 03:29
[05] III 02:51
[06] IV 01:30
[07] V 08:01
Elsbeth Moser, bayan · Lisa Marie Landgraf, fiolin · Martin Heinze, kontrabass
[08] En engel Lied for alt og kontrabass, på et dikt av Else Lasker-Schuler (1994) 05:59
Vanessa Barkowski, mezzosopran · Martin Heinze, kontrabass
CD 3
total tid 71:59
Galgesanger av 3 (Galgens sanger) 47:20
15 stykker for mezzosopran, perkusjon og kontrabass (1996)
på dikt av Christian Morgenstern
[01] Midnattsmusen 03:34
[02] Tenkningen 02:58
[03] Den estetiske veslingen 01:49
[04] Kneet 02:29
[05] Spillet I 01:57
[06] Spillet II 02:46
[07] Ormens bekjennelse 02:33
[08] Salmen 02:23
[09] Dansen 07:01
[10] Bønnen 03:53
[11] Libertinens festival 02:35
[12] improvisasjon 01:53
[13] Fiskens nattsang 01:48
[14] Nei! 02:39
[15] Månesauen 07:02
Vanessa Barkowski, mezzosopran Jan Schlichte, perkusjon · Martin Heinze, kontrabass
[16] Pentimento for kontrabass og tre gitarer (2007) 24:32
Martin Heinze, kontrabass · Gitarensemble Quasi Fantasia
Presseanmeldelser:
10.2013
Nr. 93/2012
codaex.blog.de
Martin Heinze · KlangArt Berlin og venner: Sofia Gubaidulina – Kammermusikk med kontrabass
Skrevet av Nils-Christian Engel i Månedens CD, Nye utgivelser, anmeldelse
Vår gjesteanmelder Nils-Christian Engel studerte protestantisk teologi i Tübingen, Praha, Leipzig og Halle (Saale). Han jobber som PR-journalist, fortrinnsvis med strykemusikk-emner, med personlig entusiasme til en amatørcellist.
Sofia Gubaidulina (*1931) og hennes brede, varierte verk får i år spesiell oppmerksomhet i anledning den store komponistens 80-årsdag. På Neos presenterer Martin Heinze nå en omfattende samling av verkene hennes for kontrabass – en nytelse for øret og sinnet som varer i mer enn tre timer og som også rommer overraskelser for de som allerede har oppdaget Gubaidulinas musikk.
Stykkene for kontrabass, spilt inn her i sin helhet for første gang, spenner fra hennes kunstneriske begynnelse til i dag: en reise gjennom de nesten fem tiårene med hennes frie komposisjonsarbeid, som også gir en god introduksjon til lydverdenen til Sofia Gubaidulina. Sist, men ikke minst, med disse tre CDene gjør Heinze en sterk sak for bassen, som fortsatt anses som et underkjent instrument i solo- og kammermusikalsk termer, og hvis vell av tonale muligheter kan høres imponerende her.
At særlig musikken til Sofia Gubaidulina tilbakeviser den aller siste harmen over knurrende bass-treghet er ingen tilfeldighet – tvert imot, i hvilke hender ville en marginal tilværelse som kontrabassen vært bedre stilt! Det er nettopp denne komponistens ekstraordinære talent å åpne opp bredere klangrom for hvert instrument hun skriver for enn det tidligere visste om seg selv. Denne følelsen for den instrumentelle muligheten og nysgjerrigheten er ikke bare utgangspunktet for musikken hennes, men er også en del av hennes sentrale komposisjonsmetoder – en viktig grunn til at Sofia Gubaidulina når ut til et forbløffende stort publikum samtidig som hun er interessant for så mange. musikere som " "Lydfantasier fra fortiden ... genialt kondensert til musikalsk form," som Martin Heinze beskriver det i sin innsiktsfulle og personlige ledsagertekst. Dette skjer sjelden, og ikke bare kontrabassisten – og at lytteren også blir berørt av denne ultramoderne musikkkunsten er en lykkelig tilfeldighet.
Utover de komplekse kunstneriske strukturene i Sofia Gubaidulinas verk, som etter hvert får passende verdsettelse fra musikkforskere, er det den åpne, organiske karakteren som kjennetegner lydspråket hennes og har en tilgjengelighet som ikke akkurat finnes i samtidsmusikken sier. Der Heinze berømmer det konstituerende rommet for improvisasjon som åpnes for den tolkende musikeren, kan øret oppleve noe som hørende poesi; og invitasjonen til å gjøre det aksepteres lett og med glede på denne utgivelsen, rett og slett på grunn av mangfoldet av temaer og ensemblene der bassen kan høres.
I begynnelsen er det Fem etuder for harpe, kontrabass og perkusjon fra 1965, Gubaidulinas første kunstneriske utgivelse, som ikke bare er et vitnesbyrd om hennes tidlige mestring, men også et dokument om den stille og fullstendig kompromissløse uforenlighet med den sosialistiske kunstdoktrinen, som hun kun opptrådte under vanskelige forhold frem til midten av 1980-tallet kunne arbeide og leve. Det er interessant å merke seg etter hvert som det kronologiske programmet skred frem at kontrabassen kom tilbake regelmessig: i 1966 med pantomime for bass og piano, 1974 med Åtte etuder for kontrabass og et år senere med sonate for kontrabass og piano.
Den andre CDen dokumenterer Gubaidulinas lange og dype engasjement med det russiske knappetrekkspillet Bajan, som kontrabassen en outsider blant instrumentene og trolig komponistens mest fremtredende "musikalske redning". I Kryss fra 1979 for bass og bayan, men spesielt Stillhet for bayan, fiolin og kontrabass fra 1991 er høydepunktene i denne samlingen, som også gir brede perspektiver på andre fremtredende verk av Gubaidulina, som hennes fiolinkonsert i nåtidDet Stillhet berørt noen steder.
Neste Nesten Hoquetus fra 1984 for bratsj, bass og piano, den andre CDen inneholder sangen En engel for alt og bass, setting fra 1994 til et dikt av Else Lasker-Schuler, som er en av de 15 Galgesanger av Christian Morgenstern på tredje CD, sistnevnte komponert i 1996 for mezzosopran, perkusjon og kontrabass. Programmet kommer til en strålende avslutning i Pentimento fra 2007, redigeringen av Ravvedimento, en komposisjon opprinnelig skrevet for cello og gitarkvartett. Som sådan er det ytterligere et imponerende bevis på hvordan den åpne allsidigheten til lydoppfatning i Gubaidulinas verk finner komposisjonelle strukturer som er konstante, ja til og med konsistente, uten noen gang å bli stive.
Gleden som kommer ved å tolke slik musikk kan høres gjennom hele denne flotte referanseinnspillingen for kontrabassen. Martin Heinze innså det med kolleger som ikke bare har de nødvendige høye spilleferdighetene, men fremfor alt den kunstneriske modenheten til å håndtere slik musikk, som Heinze treffende karakteriserer som elementær kraft, men samtidig svært skjør. Det gitarkvartetten Quasi Fantasia ga premiere på Ravvedimento spilte og bajanisten Elsbeth Moser var dedikert til Stillhet er, må bare bemerkes i tillegg. Det ser ut til at den halvåpne, nettverkslignende strukturen til KlangArt Berlin-ensemblet, som Martin Heinze danner sammen med perkusjonisten Jan Schlichte og pianisten Heike Gneiting, er et godt grunnlag for et prosjekt som dette, spesielt når det gjelder musikk. er ikke bundet av noe annet enn kunstens frihet.
Månedens CD for november 2011.