infotekst:
HVORFOR EN MESSINGKVINTETT? »Man forbinder ofte en messingkvintett med en musikalsk tropp av jokere som kanskje går i hvite joggesko og hopper rundt på scenen på en koreografisk organisert måte. Dette er absolutt noe hyggelig og har sin begrunnelse. Men det er ikke det ensemblet står for», sier Matthew Sadler, London-trompetisten til Ensemble Polster, som kom sammen i Hannover i 2009 for deretter å fortsette studiene sammen med Mike Svoboda ved Basel Music Academy. Kvintettens ambisjon er en helt annen: denne musikalske formasjonen bør endelig tas på alvor av både lyttere og komponister! De ønsker å være for messingkvintetter hva Arditti-kvartetten var (og fortsatt er for strykekvartetter): et standardsettende ensemble av samtidsmusikk. Arbeidene på denne innspillingen og deres utførelse er lydbeviset på dette. Game changer. Skjult ble bidratt av SWR for "ars nova"-serien i Ravensburg i 2016 Vassos Nicolaou (*1971) ble bestilt og lansert av Ensemble Focus. Nicolaou oppsummerer arbeidet sitt som følger: »Jeg ønsket å komponere en blåsekvintett som låter annerledes enn man vanligvis forestiller seg blåsekvintetter – først og fremst gjennom nesten konstant bruk av demper. Disse filtrerer selve lyden og gir ensemblet en metallisk lydkvalitet. Tubaen viser seg å være den ekte Game changer («game changer») – og det er hun Skjult, da dette instrumentet generelt blir sett på som det minst viktige i en slik line-up, men her viser det seg å være det viktigste.« Luciano Berio (1925–2003), den eneste ikke lenger levende komponisten på denne innspillingen, komponert Anrop (1985, for to trompeter, horn, trombone og tuba) i anledning åpningsseremonien til et shoppingtempel. I stykket foregriper Berio publikums reaksjon på selve musikken og inkorporerer dermed en metavits. Kort, effektivt og kompromissløst moderne Anrop Likevel er det trolig det mest fengende verket blant de seks stykkene som presenteres her, og det er ikke tilfeldig at det har blitt en standard konsertåpning for en blåsekvintett. En av de store fordelene med samtidsmusikk er at du kan spørre komponistene selv om verkene, forutsatt at de ikke nekter (som Galina Ustvolskaya gjorde) å kommentere utover partituret. Benedict Mason (*1954) er gudskjelov ikke et slikt tilfelle. Han skrev om sitt Messingkvintett (1989) »Siden man som messingkvintett ofte må ty til arrangementer, kan en konsert være like hyggelig som en strykekvartett, men aldri møte de samme kravene til repertoaret. Og her har vi et verk så djevelsk at man i grunnen trenger en Arditti-messingkvintett – eller i det minste kreve at et slikt ensemble skal eksistere. Stykket krever mye delikatesse og raffinement, som en strykekvartett, utover den forventede robustheten til en vanlig messingkomposisjon. Spesielt tubaen krever nåden til en piruetterende elefantunge for å produsere tonene, så å si spiccato zu produsieren. Og likevel er alt ment for messingblåsere: Stykket er ikke et arrangement og ville på ingen måte passet for en strykekvartett. Her ser vi en verden av 'sessions', nøye brutt ned i individuelle deler, med pauser for refleksjon... Vent. Fulle akkorder og drops, licks og fills, som i improviserte storband Moñas, salsabiter plukket opp fra platestudiogulvet, alt strengt kontrollert og med de høyeste krav til ensemblespilling, ofte så stille som mulig, men uten at noen demper er lov til å komme til unnsetning. Merengue-syltetøy forsvinner søvnig i varmen, et snev av son- og sigarrøyk løses opp i overtoneserien, renner opp og ned, i alle instrumenter, i lag og i kanon. En lang introduksjon følger; Her utforsker vi alle mulighetene for å leke med demper - inkludert den såkalte hotell- (eller øvings-) muten for de svakeste lydene molto lontano (om du vil, en effekt som om musikk kunne høres på TV fra en annen del av hotellet). Tilbake utendørs, nok en klassiker: et Balkan-band gjør en kort opptreden som gjenspeiler i vanskelige taktarter, 'uegalitet' og metriske skift. Etter at stykket forsvant i årevis, er jeg glad for at Ensemble Focus nå har tatt på seg det med en slik følsomhet. Premieren fant sted i november 2014 – tilfeldigvis på 25-årsdagen for komposisjonen.« Hvis hvert instrument eller instrumentformasjon hadde sine egne Paganini-etuder på en eller annen måte, kunne Benedict Masons Messingkvintett spiller denne rollen like godt for messingkvintett. Uttalelsene av Pascal Dusapin (*1955) ca Punch; Dyade for kvintetter av cuivres er like korte som selve arbeidet: »Jeg snublet over tittelen på verket – italiensk for «rom» – i boken med samme navn av filosofen Giorgio Agamben og bestemte meg for det, på den ene siden fordi jeg likte lyden av ordet, og på den andre siden hånd på grunn av passende assosiasjoner. Hva som høres ut i verket er imidlertid bedre beskrevet med undertittelen: Dyad I denne sammenheng menes to filosofiske prinsipper som utfyller hverandre. Imidlertid kan ordet også tolkes til å beskrive et par beslektede objekter eller to sammenvevde elementer. Eller i biologisk forstand, et kromosom som består av to kromatider – det er derfor slå Betydelig nok er den dedikert til tvillingene mine Alice og Théo på deres 2-årsdag (1991).« Når man vet dette, er det mer sannsynlig at lyttere med små barn hjemme vil oppdage en hjemmescene med to småbarn som gråter – og deretter beroliger hverandre – enn en kompleks filosofisk bakgrunn. Radix (2013) var fokus for ensemblet Jarkko Hartikainen (*1981) ble bestilt og til gjengjeld dedikert til ensemblet. Komponisten beskriver sitt arbeid slik: »Radix utforsker det ytterste av det som er teknisk mulig for messinginstrumenter. Den er i hovedsak basert på to teknikker: lufttoner, der luft ganske enkelt blåses gjennom instrumentet og ikke nødvendigvis produserer en identifiserbar tonehøyde - og den såkalte 'håndpop', hvor munnstykket treffes med flat hånd. Avhengig av plasseringen av fingrene skapes en lyd... 'Skjønnhet' ligger i å overvinne hverdagen. Så i denne forbindelse betyr å være vakker å være radikal. 'Radikal' kan på sin side spores tilbake til den latinske roten 'radix': 'tingenes rot'. I handlingen med å tenke helt om et grunnleggende aspekt av hverdagen, kan vi ideelt sett oppdage noe jordskjærende vakkert.« Sofia Gubaidulina (*1931) er allment anerkjent som en av de viktigste moderne komponistene på 20-tallet. Dessverre leter man forgjeves etter en messingkvintett i hennes oeuvre. Men det er Quattro (1974) for to trompeter og to tromboner. Dette uttrykker kontemplasjon og eksplosivitet nesten samtidig, og pausene er nesten like viktige som tonene. Det er et for godt stykke til ikke å være tilstede her rett og slett på grunn av mangelen på horn og/eller tuba. Da det ble klart at, i det minste etter de høye standardene til denne innspillingen, en ikke-trombonespiller knapt kunne yte den andre trombonedelen rettferdighet, doblet Mikael Rudolfsson sin første del via "overdub" med det spesialinnspilte sporet til den andre. Jens F. Laurson program:
|