infotekst:
FRIHET OG ANSVAR Som Werner Heider i 2006, i anledning urfremføringen av hans orkesterverk Arkitektur i München musica vivaDa han ble spurt om hvilke metafysiske eller symbolske ideer som skjulte seg bak den formelle planløsningen, overrasket han motparten med et veldig klart svar: «Mitt stykke er ganske enkelt en komposisjon av musikalsk arkitektur. Ingenting videre skal holdes hemmelig, og det er ingen utenommusikalske sammenligninger.« Et utsagn som utover den konkrete anledningen også nevner et vesentlig moment i Heiders musikk. For selv om mange av verkene hans var inspirert av andre kunstarter, selvbiografiske eller private forhold, og tidvis til og med reflekterer samtidshistoriske hendelser - på slutten av den kreative prosessen er det ingen ideologisk uttalelse, ingen filosofisk spekulasjon i toner, men et stykke av autonom, absolutt musikk. Heider er forpliktet til "sofistikert musikk for krevende mennesker"; innrømmelser til enhver form for offentlig smak er fremmede for ham. Og likevel har han med sitt omfattende virke, som pianist, dirigent og mangeårig leder av «ars nova-ensemblet Nürnberg», satt sitt preg på det frankiske kulturlivet i flere tiår. For mange mennesker i hovedstadsregionen Nürnberg har navnet Heider blitt et synonym for ny musikk, og hans rampete smil, hans lyse, våkne blikk, innrammet av hans nå hvite hårstøt, har blitt ansiktet til avantgarden. Musikk har alltid vært hans livseliksir. Født i Fürth i 1930, er bildet av et kaffehusband med saksofon og trommesett et av hans tidligste barndomsminner. Der andre barn drømmer om leketog, ønsket fire år gamle Werner seg et trommesett til jul. Denne tilhørigheten til rytme har holdt seg hos ham; Selv i dag skriver han ofte først ned et rytmepartitur for en ny komposisjon. Etter krigen grunnla Werner Heider et band, spilte for de amerikanske troppene og oppdaget Benny Goodman, Stan Kenton og Woody Herman; Han ville senere si at han hadde "en så urfølelse for jazz." Samtidig tok 15-åringen også klassisk komposisjonstimer hos Willy Spilling, som senere ble leder for musikkavdelingen ved BR Studio i Nürnberg, og fullførte piano-, dirigering- og komposisjonsstudier i München i 1951. De spennende impulsene kom ikke fra den heller staselige læreren Karl Höller, men fra besøkene på Darmstadts sommerkurs. Der fordypet Heider seg dypt inn i etterkrigstidens avantgardes verden uten noen gang å la seg overta av en skole. Han har beholdt sin intellektuelle uavhengighet; I hans vell av anekdoter har Mauricio Kagel og Bruno Maderna (som dirigerte musikken hans) en plass sammen med Chet Baker og Modern Jazz Quartet (som han komponerte for). Han led også av denne allsidigheten, sier Heider; På den tiden ble en moderne komponist som besøkte en jazzklubb sett på «som en munk som gikk på bordell». Werner Heider verdsatte alltid frihet. Og så – med en god dose utholdenhet, overtalelsesevne og et nettverk som overskrider ny musikks snevre grenser – lyktes han i kunststykket å leve et liv som frilanskomponist, uavhengig av institusjonelle begrensninger. Han fikk snart anerkjennelse for dette, inkludert et to ganger stipend for Villa Massimo i Roma, kulturprisene i byene Nürnberg, Fürth og Erlangen (hvor han har bodd siden 1958) og Wolfram von Eschenbach-prisen; Siden 2019 har han også vært æresmedlem av Bavarian Academy of Fine Arts. Hans opptredener med «ars nova-ensemblet Nürnberg», som han grunnla i 1968 – lenge før Ensemble Modern eller Ensemble intercontemporain eksisterte, ble legendariske. Heider sto på podiet her i nesten et halvt århundre, urfremførte utallige verk av sine egne og andre og spilte dem deretter inn for Bayerischer Rundfunk – med svært presise, nøyaktige dirigentbevegelser som vibrerte av energi, som avslører mye om hans musikalske tenkning. Heiders komposisjoner er alltid preget av klare strukturer, selv om de sjelden er basert på tradisjonelle formelle modeller. Samtidig, til tross for all abstraksjon, er det kommunikative øyeblikket i forgrunnen; Musikken hans, fra solostykker til orkesterverk, fremstår alltid som tredimensjonal og er preget av umiddelbar gestus. Så det er en opplevelse hver gang Heider snakker om et stykke han er i ferd med å lage, og deretter begynner å imitere denne musikalske gesten – nynning, hvisking, sang eller sporing med hendene. Werner Heiders totale kunstverk kan selvsagt oppleves mest direkte når han setter seg ved pianoet og spiller musikken sin. Selv på sin alderdom gir han recitals der han ikke bare fremfører komposisjonene sine, men også improviserer individuelle stykker og blander humoristiske kommentarer. Innspillingen av pianostykket Fjell spisse kommer fra en slik konsert, spilt inn i 2012 på Kulturforum Fürth. Komposisjonen ble selvsagt urfremført på et mye mer spektakulært sted: på Zuspitze, i 1997 i anledning en utstilling i topphuset med de røffe, dramatiske fjellmaleriene av Nürnberg-maleren Werner Knaupp. Heiders musikk fanger malerienes elementære natur, legger massive akkordblokker oppå hverandre, oversetter fjelltoppene til taggete linjer og skaper ved hjelp av hele tastaturet et bredt panorama mellom skyggefulle dybder og iskalde høyder. Lytteren glemmer helt at dette rapsodiske stykket er strengt organisert – fra det intervallrytmiske kildematerialet til den store formen med tolv «fjellblokker» og elleve mellomliggende «nivåer». Uten en slik formell plan, sier Werner Heider, ville han aldri begynt å komponere: "Jeg kunne faktisk kalt mange av stykkene mine 'arkitektur'!" Når det gjelder orkesterverket hans, som han skrev i 2004 Arkitektur han gjorde det faktisk – og tyr ikke til begrepet «symfoni», for eksempel, selv om stykket har fire satser på klassisk vis. Den første satsen ("Prosjekt") bygger opp rytmisk og gripende fra den monofoniske tegningen til den komplekse syvdelte strukturen, analogt med en arkitekts design. Den langsomme andresatsen («Static») skaper derimot en atmosfære av spent ro; I følge Heider er den "i statisk likevekt." Den tredje satsen ("Konstruksjon") tilsvarer skallet til en bygning: den er helt basert på parameteren rytme. Små rytmiske figurer i strenger og blåser kondenserer gradvis til en kompleks polyrytme; På slutten spiller tre knusende trommer seg i forgrunnen. Sluttsatsen («Interna») er derimot forbløffende kammermusikkaktig. Heider jobber her som interiørdesigner som liver opp orkesterbygningen med tolv like store, men ulikt utformede rom: fem soloer, tre duoer, to trioer og to kvartetter. Det store orkesteret står kun i bakgrunnen som akkompagnement, og den delikate sluttgesten tar nok en gang tydelig avstand fra den imponerende sluttkarakteren til en symfoni. Selv innen kammermusikk har Heiders sympati vært rettet mot individet i flere tiår: i tillegg til pianomusikk har han skrevet over 30 soloverk for praktisk talt alle vanlige instrumenter; De er ofte ment for musikervenner. På den annen side unngikk Heider stort sett de store «klassiske» kammermusikkensemblene. På denne bakgrunn er vendingen til disse tradisjonelle sjangrene i hans sene verk desto mer slående – stort sett uten ytre mandat, bare etter en indre impuls. Dette er hvordan en veldig personlig ble skapt i 2012 Lamento passionato for strykekvartett (etter den første kvartetten fra 1978), en klarinettkvintett i 2015, en stryketrio i 2017, en pianotrio i 2018 og den tredje strykekvartetten i 2019. Både Seks eiendommer for stryketrio er dette gjennomsiktige, gjennomtenkte miniatyrer i tradisjonen til karakterstykket. Hver bevegelse fokuserer på en annen karakteristikk, fra den rolig pustende "calmo" til de grove akkordene til "collegio" og den noe mer eksperimentelle "capriccioso" til den resolutte konklusjonen. Den sentrale «Adagio e arioso» inntar en særstilling med fiolinens melankolske sang: det er en musikalsk nekrolog for Heiders kone Lydia, som døde i 2012. Det er også en gjennomtenkt, melankolsk tone over det Klarinettkvintett, selv om for eksempel den innledende "Capriccio" gjentatte ganger er delt opp av "giocoso"-seksjoner. Fra begynnelsen er komposisjonen en kunstferdig sammenvevd dialog mellom soloklarinetten (som også er tildelt to små kadenser) og strykekvartetten. Etter den elegiske «Notturno» (med en «Andante sostenuto à la Chopin») påkaller den motoriske tredjesatsen igjen rytmens kraft. At verket så tar farvel med en stille, skyggefull «finale» provoserer nærmest en sammenligning med høstkvintettene til Mozart og Brahms. En målestokk som Heider satte seg gjennom hele livet: «Hvert stykke bør skapes med det største ansvar», tilsto han i 1986. «Egentlig komponerer jeg for evigheten!» Thorsten Preuss program:
|
