komponist
Biografi:
Luigi Nono ble født som sønn av ingeniøren Mario Nono (* 1890; † 1975) og hans kone Maria (* 1891; † 1976; født Manetti). Han kom fra en veletablert venetiansk familie; foreldrene hans ga ham fornavnet til en bestefar som var en viktig maler fra den venetianske skolen på 19-tallet. Som elev på videregående fikk han pianotimer og ble i 1941 eksternstudent i komposisjon hos Gian Francesco Malipiero ved Accademia musicale Benedetto Marcello-konservatoriet i Venezia. Etter farens anmodning, etter endt utdanning fra videregående skole i 1942, studerte han jus i Padua. Han fullførte studiene med diplom i 1946, og samme år møtte han Bruno Maderna, som han tok private komposisjonstimer fra. Begge deltok på et dirigentkurs med Hermann Scherchen som en del av Veneziabiennalen i 1948, som Nono deretter fulgte på en konsertturné til Zürich og Rapallo. Gjennom Scherchen fikk Nono tilgang til den musikalske tradisjonen i den tysktalende verden, spesielt til musikken og den musikalske tanken til den andre wienerskolen.
I 1955 giftet han seg med Nuria Schönberg (født 1932), som han hadde møtt året før i Hamburg ved premieren på faren Arnold Schönbergs opera Moses og Aron. Paret hadde to døtre, Silvia (* 1959) og Serena Bastiana (* 1964).
I 1950 deltok han i Kranichstein/Darmstadts sommerkurs for ny musikk for første gang, hvor hans kanoniske variasjoner på en serie av Schönbergs op. 41 ble urfremført under Scherchens ledelse. Han deltok regelmessig på disse kursene frem til 1960, hvor totalt syv av komposisjonene hans ble fremført; fra 1957 til 1960 jobbet han der også som foreleser. Sammen med Karlheinz Stockhausen, som han møtte for første gang i Darmstadt i 1952, og Pierre Boulez, som han møtte et år senere under et opphold i Paris i selskap med Scherchen, ble han ansett som en av de ledende representantene for den nye serien. musikk av den såkalte på 1950-tallet Darmstadt School.
I 1952 meldte Nono seg inn i det italienske kommunistpartiet, hvor han var aktiv hele livet på lokalt og nasjonalt nivå. Siden 1969 korresponderte han med sin partikollega og senere president for republikken Italia Giorgio Napolitano, som hadde skrevet teater- og musikkanmeldelser mens han studerte juss, og diskuterte først og fremst politiske spørsmål med ham. Mens Nono var forpliktet til Cuba og revolusjonen og sto opp for den tredje verden, fokuserte Napolitano mer på øst-vest avspenning.
Til å begynne med var stykkene hans ofte preget av høy tetthet og volum, som noen ganger nådde terskelen til smerte. Nono spredte humane og politiske og klassekampideer ved hjelp av ny musikk. Fra 1960-tallet og utover inkluderte eksempler på sosialt og politisk engasjement i økende grad stykker om intoleranse og vold mot flyktninger (Intolleranza, 1960/61), konsekvensene av en atomkrig (Sul ponte di Hiroshima, 1962), fremmedgjøringen og byrden til kapitalistene. arbeidsverden (La fabbrica illuminata, 1964), Holocaust (Ricorda cosa ti hanno fatto i Auschwitz, 1965), den spanske borgerkrigen (Epitaffio a Federico Garcia Lorca), antifascistisk motstand (Il canto sospeso), eller studenten opprør på slutten av 1960-tallet (Musica -Manifesta n.1). Imidlertid brukte hans musikalske bearbeiding av disse tematiske kompleksene konsekvent midlene til ny musikk og ikke de musikalske ideene til sosialistisk realisme. Senere tenderte Nono mer mot subtil lyrisk tilbaketrekning som: B. i strykekvartetten Fragments – Stille, An Diotima. Fra 1960 og utover, fra og med sin første båndkomposisjon Omaggio a Emilio Vedova, viet han seg til en opptatthet av og forskning på elektronikkens muligheter i musikk, som fortsatte til hans død. Nono begynte å jobbe i Freiburg eksperimentelle studio til Heinrich Strobel Foundation. Noen av verkene som er laget der er på kanten av det hørbare.
På 1970-tallet møtte Nono filosofen Massimo Cacciari, som han jobbet tett med i årene etter. Cacciari leverte også tekstmaterialet til Prometeo. Tragedy of Hearing (1984), Nonos siste store musikkteaterprosjekt sammen.
Etter at Luigi Nono, ifølge familien, nylig hadde vært på sykehus for leversykdom, døde han 8. mai 1990. Han er gravlagt på San Michele-kirkegården i Venezia.
Risonanze erranti – Post-prae-ludium per Donau:
Guai ai gelidi mostri – Quando stanno morendo. Diario polacco nr. 2:
